Men idag, nesten 10 år etter det forferdelige overgrepet som skadet meg så forferdelig, føler jeg at et stort antall andre mennesker er omtrent like skyldige. Og det er alle de som egentlig stiller seg TOTALT LIKEGYLDIGE til det som skjedde!
Du må forstå at takket være denne forferdelige likegyldigheten har jeg i snart ti (10) forferdelige år vært tvunget til å leve gjennom et rent helvete i tårer, smerter, og flere andre problemer knyttet til den C-PTSD lidelsen jeg ble påført av Magnar Kongestøl og hans venner, absolutt 100% alene! Og derfor også 100% uten noen hjelp fra noen! (Her tenker jeg overhodet ikke på økonomisk hjelp!)
Jeg har den siste tiden med sorg, gråt og stadig mer av de forferdelige smertene, måttet konstantere at min C-PTSD lidelse fra uke til uke blir mer og mer alvorlig og vanskelig (umulig) å leve med for meg.
Mer enn en gang har jeg omtalt det som skjedde i september måned 2012 som et en voldtekt. Minst like vondt og faktisk mer skadelig enn enn en vanlig voldtekt. Det var ikke et fysiske overgrep, men det var uansett et fryktelig alvorlig og skadelig overgrep med et stort antall fysiske sår og blod gjennom disse 10 årene. Hvordan er det mulig spør du sikkert nå? Tro meg, med lidelsen C-PTSD er det fullt mulig! Fysiske store og små sår som kommer og går hele tiden, og rødt blod som renner nedover forskjellige steder på kroppen.
Magnar Kongestøl: Du er ansvarlig for hvert eneste sår og hver eneste dråpe med blod gjennom alle de snart 10 forferdelige foregående årene! Du er ansvarlig for mange liter med tårer fra smerter og fortvilelse! DU og de du fikk med deg på det forferdelige overgrepet du stod i spissen for! Et overgrep som så til de grader knuste og ødela et annet menneskes liv.
Få tilbake livet mitt!
Jeg er på besøk i Norge når dette skrives.
Dagen før Skjærtorsdag den 14. april kom jeg til Bergen i Norge hvor jeg siden har vært på besøk hos en god venn som bor i Alversund nord for byen. Han har dessverre det meste av denne tiden fått oppleve hvordan et C-PTSD offer har fått sin helse meget ødelagt. En kveld kom vi tilbake etter å ha vært i butikken for å handle litt. Med det samme jeg gikk gjennom døråpningen til huset hans og inn i gangen var smertene STORE i hele kroppen. Føttene min sviktet under meg og jeg falt sammen i yttergangen hans. Deretter klarte jeg ikke å komme meg opp på bena igjen ved egen hjelp, men med hans hjelp gikk det og jeg kom meg omsider velberget inn i huset. Hvoretter jeg bare gikk rett til sengs ved 8-tiden på kvelden.
Dette var imidlertid IKKE første gang dette har skjedd. Et par ganger har det skjedd ute på gaten med mye folk rundt meg, og en gang i leiligheten da jeg bodde i Spania. De forferdelige smertene og sårene på spesielt begge legger med blødninger kommer og går HELE TIDEN! Noen ganger er det til å bli gal av! De skyldige med Magnar Kongestøl i spissen nekter å ta noe ansvar og bryr seg overhodet ikke! Disse tidligere kristne vennene og forretnings-partnere, som du kan lese mer om her, – har ødelagt et menneskes liv, mitt liv! Og de aller fleste andre kristne er alt for feige til at de i det hele tatt tør å ved denne forferdelige historien. Eller de gidder ikke bry seg?
Derfor har jeg havnet i den fortvilte situasjonen at jeg er 100% alene med alt! DET alene er mer enn nok til at jeg gråter i fortvilelse alt for mange ganger i løpet av omtrent hver eneste måned. Men midt i alle smertene og alle de andre problemene med denne sykdommen, så er det aller værste at ingen rundt deg forstår eller tror på meg!? Dette til tross for at jeg har skrevet noen hundre sider (inkl. de første 6 kapitlene på boken min om denne historien og mye mer) med detaljert informasjon.
Dessverre, den triste konklusjonen blir at når til og med fryktelige gale ting og overgrep skjer i kristne miljøer så er “de kristne” mer opptatt av å skjule det, av å “koste det under teppet”, enn de er opptatt av å virkelig HJELPE de som blir ødelagte offer av disse handlingene. DET er slik jeg 100% oppriktig og ærlig opplever det. Det er simpelthen ikke mulig for meg å konkludere på en annen måte. Som en person jeg snakket med sa til meg om en menighet i Vestfold:
“En kvinne ble voldtatt av en av menighetens ledere. Men etter dette bestemte menighetens ledelse at det ikke skulle meldes til politiet og overbeviste kvinnen om at det var det beste for alle involverte.”