Historien om

«Fienden på Innsiden!»

NAV gjorde meg så syk at jeg kastet opp og besvimte!

Da svaret fra NAV fikk meg til å kaste voldsomt opp hvoretter jeg besvimte på gulvet på kafeen utenfor Moss.

Fordi om hovedårsaken til at jeg ble påført lidelsen C-PTSD skyldes det tidligere «kristne venner» med Magnar Kongestøl i spissen gjorde da de stjal fra meg selskapet mitt i September med 2012, så har Norge og norske myndigheter også en ganske viktig del av skylden her.  Det var faktisk en meget god grunn til at jeg ble TVUNGET til å forlate Norge for ca. 13 – 14 år siden. Hvilket er en annen historie som blir detaljert beskrevet i boken min «Fienden På Innsiden» og på websiden http://fienden-innsiden.net

I 2019 ble jeg imidlertid til slutt TVUNGET til å flytte tilbake til Norge.  Både helse og økonomi var totalt knust og ødelagt etter flere års kamp med min C-PTSD lidelse.  Jeg var da så langt nede at jeg hadde laget konkrete planer for å gjennomføre en sultestreik utenfor Lillestrøm stasjon.  En god venn som heter Roger Nilsen, og som bor i Moss, var informert om planene mine og inviterte meg til å komme til han og bo en kort stund først.  For å samle krefter til sultestreiken som han sa.  Deretter skulle han kjøre meg til Lillestrøm.

Men etter at jeg hadde kommet tilbake til Norge og bodd hos han et par døgn, lykkes han med å overtale meg til en annen mulig «løsning».  Han tilbød seg at jeg kunne få bo hos han så lenge det var nødvendig, – samtidig med at han skulle hjelpe meg med et utrolig og uavgjort forhold jeg hadde med NAV.  (Dette handlet om at jeg kun fikk utbetalt ca. halvparten av det en vanlig minste-pensjon er, fordi jeg bodde i Spania, og som også på en måte plasserte meg midt i NAV-skandalen som vel alle husker fra den tiden). Roger tilbød seg også å eventuelt hjelpe med advokat-kostnader hvis det ble aktuelt.

Og dermed begynte jeg på veien inn i en ny utrolig historie.  Først meldte jeg flytting til Roger hos folkeregisteret.  Deretter fikk vi satt opp et møte med avdelingssjefen ved det lokale NAV kontoret på Rygge.  En forøvrig meget hyggelig og forståelsesfull dame.  Nå var jo først og fremst emnet for møtet at siden jeg nå faktisk hadde meldt flytting tilbake til Norge så ville jeg i det minste få utbetalt full minste-pensjon fremover.  En «søknad» ble satt opp og sendt inn, – og sa var det bare og vente og vente.  I noen måneder.  Dette første møtet hos NAV fant sted i månedsskiftet Mai – Juni 2019.

Først i slutten av August kom svaret:  Avslag!

Dermed ble advokat engasjert.  Han vare hoderystende lettere sjokkert over å høre min historie og senere den samme uken var en ny omfattende søknad sendt til NAV fra denne advokaten.  Og på nytt var det ikke noe annet å gjøre enn å vente, – og vente.  Og slik gikk jeg inn i høstmånedene mens jeg bodde hos Roger og sov på hans sofa i stuen hans.

Jeg må bare innrømme, at på dette tidspunktet begynte det å bli en påkjenning i seg selv å bare sove på en sofa som definitivt ikke egnet seg for god nattesøvn.  Det var heller ikke lett for meg å ikke få muligheten til «alene-tid», og ikke ha et eget privat sted å bo.  Roger gjorde så godt han kunne.  Han laget mat til oss og stilte opp på alle mulige måter.  Helt fantastisk.  Men det hjalp ikke i forhold til de problemene jeg slet med, inkludert min C-PTSD lidelse som Roger fikk merke mer enn en gang.

Uansett, jeg tror det var den 23. november 2019, satt jeg med min lap-top computer, som jeg ofte gjorde, på Storebaug Gjestegård ved E-6 syd for Moss en lørdag ettermiddag.  Mens jeg satt der kom jeg til å tenke på NAV saken og bestemte meg for å logge meg inn i min konto hos NAV ved hjelp av ID-brikken min.  Var det kommet et svar fra NAV nå tro?  Jeg hadde jo sjekket mange ganger tidligere de siste ukene.

Og denne gangen så jeg med en gang at et svar var kommet.  Jeg kjente jeg ble varm i hodet og hjertet banket raskere.  Så begynte jeg å lese et to sider langt svar.  Et svar som endte med:

AVSLAG!  Nok et avslag!  Helge måtte bare overleve på litt over 50% av normal minste-pensjon som på det tidspunktet var på ca. 15 – 16.000 kroner.  Med andre ord ca. 8.000 kroner pr. måned å leve for.  Nå er det viktig for deg som leser dette å forstå min forferdelige tidligere historie med norske myndigheter, fra skatte myndigheter til politi osv., og som til slutt førte til at jeg ble tvunget til å forlate Norge for 13 – 14 år siden.  Med denne historien i bakgrunnen, med min alvorlig C-PTSD lidelse som også kan knyttes tilbake til bl.a. dette, og så lese at Norge nå ikke en gang vil betale meg full minste-pensjon!??

Det eksploderte inne i hodet mitt.  Smerter i brystkassen kom i løpet av 30 – 60 sekunder og i tillegg følte jeg en sterk kvalme.  Jeg måtte bare kaste opp!  Dermed reiste jeg fra bordet og løp til nærmeste toalett der jeg raskt fikk låst døren bak meg før jeg kastet meg over toalett-skålen og kastet opp noe voldsomt.  Jeg brakk meg og brakk meg igjen, helt til det ikke var noe mer som kom opp, før jeg til slutt totalt uten krefter falt sammen på gulvet og ble borte i noen sekunder.  Eller minutter?

Noen banket kraftig på døren.  Jeg kom til meg selv, klarte å reise meg og fikk vasket og rengjort meg selv over vasken før jeg låste opp døren og gikk ut og bort til bordet der jeg kanskje 10 minutter tidligere hadde sittet og lest det jeg på en måte opplevde som norske myndigheters dom mot meg.  Som om de ville ta hevn over det faktum at jeg ble totalt frikjent i retten i 1994 etter at de den gangen hadde forsøkt å få meg dømt for både underslag, skatte-svindel og enkelte andre ting med mange millioner kroner involvert.  Du kan om du vil lese mer om dette her:

https://view.publitas.com/freedom-globe/dagens-naeringsliv-8-9-09/

Jeg følte meg fortsatt meget syk og dårlig.  Smertene i brystkassen hadde ikke sluppet taket, – og det gikk fortsatt rundt for meg inne i hodet mitt.  Dermed ringte jeg Roger som kort tid etter kom for å hente meg.  Og senere den samme kvelden ble jeg kjørt på Moss Sykehus.  Hvilket ble mitt femte sykehus opphold p.g.a. min C-PTSD lidelse i Norge over de siste 7 – 8 årene.

Få dager senere fikk jeg i en telefonsamtale med NAV Rygge beskjed om at de selvfølgelig på månedelig basis ville gi meg nødhjelp til eventuell husleie osv. som det selvfølgelig var totalt umulig å betale ut av de 8 – 9.000 kronene jeg fikk fra NAV.  Men dette ble en totalt UMULIG situasjon for meg å forholde meg til.  Skulle jeg på toppen av det hele nå også bli tvunget til å krype til NAV hver eneste måned for å kunne overleve i et land som så krystallklart ellers ikke hadde noe ønske om å gi meg et verdig liv!?

Ikke tale om!  Da ville jeg heller dø!

Jeg diskuterte denne situasjonen med en annen venn som også bor i Moss, Ole Johnny Jensen.  Jeg fortalte han at min eneste løsning nå var å komme meg ut av Norge igjen og at jeg helst ville reise til Ukraina der jeg hadde et par gode venner i byen i Nikolaev.  Hvis jeg skulle tvinges til å overleve på 8 – 9.000 kroner pr. måned, – så var det faktisk mulig i Ukraina.  Og dermed ble en løsning funnet der Ole Johnny hjalp meg med noen få tusen kroner ekstra og i midten av Desember 2019 fløy jeg så til Kiev, og tok nattoget derfra til Nikolaev.  Hvilket skulle vise seg å bli starten på nok en ny forferdelig historie som endte med at jeg ble stengt inne i Ukraine frem til slutten av oktober 2020 takket være noe vi alle kjenner som Covid-19.  Men det er en annen historie som også etter hvert blir omtalt i boken min «Fienden På Innsiden».

C-PTSD er mange ganger en rett og slett djevelsk vanskelig lidelse å leve med.  Det er også en lidelse som de aller fleste andre overhodet ikke forstår, – eller er villige til å akseptere det fulle og hele alvoret i.  Hvilket noen ganger fører til at tidligere venner vender meg ryggen, – eller at et normalt og godt forhold til egen familie blir umulig.  Dette er så vanlig at enhver som gidder å sette seg litt inn i det vil oppdage at ti-tusenvis av PTSD-offer beskriver smertene ved å miste gode venner, – eller at de ikke lengre klarer å ha et normalt forhold til egen familie.

Men i mitt tilfelle, at dette skulle skje meg også når det gjelder de to personene jeg over har omtalt både positivt og som meget gode venner, Roger og Ole Johnny, – det alene gir meg mye ekstra smerte.  Jeg kan overhodet ikke forstå det.  Men kommer tilbake til det i flere detaljer i min neste blogg-post.

Uansett, – jeg har ikke noe annet valg enn å fortsette min kamp.  Og jeg trenger fortsatt hjelp.  Her er en webside der du kan lese mer om akkurat det:

http://fienden-innsiden.net/PTSD