Min C-PTSD lidelse blir dessverre bare mer og mer alvorlig. Med nye alvorlige helseproblemer som tap av minne og et stadig oftere tap av synet mitt! Er jeg i ferd med å bli blind?
Jeg må innrømme at jeg mer og mer ikke bare opplever min livssituasjon med C-PTSD som forferdelig smertefull og stadig mer vanskelig å leve med, – men også som mer og mer SURREALISTISK! Og tro meg, blanding av fysiske smerte, stor svimmelhet og ofte så alvorlig at det er vanskelig å gå, med det totalt SURREALISTISKE som kommer fra det faktum at mine tidligere kristne venner og forretningspartnere GI BLANKE “F” I MEG OG MIN SITUASJON! En situasjon som de er 100% ansvarlige for!
Jeg gråter mer og mer ofte også. Fortvilelsen over å leve med alt dette 100% alene kjenner snart ingen grenser. Jeg gråter ukontrollert og kun en tanke kommer til meg igjen og igjen: Den såkalte “kristne nestekjærligheten” er ikke noe annet enn en forferdelig skuffende tragisk VITS!
Det er spesielt tre helseproblemer som de siste få månedene har blitt BETYDELIG mer alvorlig for meg:
- Et stadig ØKENDE problem med svimmelhet. Oftere og oftere så alvorlig at jeg ikke klarer å gå opp en trapp uten å ha noe å støtte meg til. Ellers når jeg har sittet oppe i en times tid og reiser, meg da må jeg bare sette meg igjen. Og når jeg endelig klarer å komme meg opp, bare det å gå dit jeg skal er noen ganger et stort problem.
- Et økende problem med å huske ting. Minnet svikter totalt. Når jeg forsøker å jobbe meg gjennom en oppgave så oppstår det f.eks. en situasjon der jeg må finne ut av noe før jeg fortsetter. Men så, sekunder etter at jeg skulle forsøke å “finne ut av det” så er jeg overhodet ikke i stand til å huske HVA det var jeg skulle finne ut. Og da må jeg bare ta en lang pause og forsøke å starte på nytt igjen, kanskje en time eller to senere. Du kan lese mer dette for mange PTSD offer meget alvorlige problemet her: C-PTSD og de mange problemene med å huske ting!
- Og dette skremmer meg virkelig: Opplever mer og mer at synet svikter, alt foran meg blir meget uskarpt. Da må jeg bare sette meg ned, eller legge meg på sengen, lukke øynene og forsøke å slappe totalt av. Og så, kanskje etter 5 minutter så kommer synet sakte tilbake igjen. Jeg redd…veldig bekymret! Dette er ikke noe jeg finner på. Du kan selv lese om dette her: C-PTSD og alvorlige problemer med øynene og evnen til å se!
Disse tre problemene sammen med kropps-smertene er de tingene som har blitt betydelig mer alvorlig den siste tiden. Og alt sammen er direkte knyttet til min C-PTSD diagnose, en alvorlig sykdom/lidelse som ble utløst i meg da Magnar Kongestøl og noen andre tidligere såkalte “kristne venner og forretningspartnere” rett og slett brutalt overkjørte meg og rett og slett stjal fra meg mitt selskap mens jeg var på ferie. Og gjennom de snart 10 forferdelige årene som har gått siden dette skjedde er det ingen av dem som vil ta noe som helst ansvar for det som skjedde, ingen av dem som vil hjelpe med å finansiere kostbar, profesjonell behandling for meg og de forferdelige helseproblemene jeg sliter med hver eneste dag!
Hvilket mer og mer, i min dypeste fortvilelse og bitterhet får meg til å still spørsmålet;
Hva kaller du et menneske, spesielt et kristent menneske, som så til de grader ØDELEGGER et annet menneskes liv for resten av vedkommendes liv, og så bare vender deg ryggen og nekter å hjelpe, nekter å ta noe som helst ansvar?
Mitt svar akkurat nå blir: Et FORFERDELIG råttent og kynisk dårlig menneske! SPESIELT når vi nå snakker om personer som står frem som KRISTNE personer! Hvilket også minner meg på et annet spørsmål jeg blir nødt til å stille:
Hva kaller du alle de andre såkalte “kristne menneskene” som bare vender ryggen til meg og hele denne forferdelige historien, og som på direkte bønn i stor fortvilelse fra meg, nekter å snakke med meg, nekter å gjøre noe som helst!? Kort sagt og med andre ord: Hva kaller du et menneske som ser en fotgjenger bli brutalt kjørt ned og sterkt skadet i veikanten foran deg, og som så ikke en gang stopper men som bare kjører videre?
Ja, hva kaller du et slikt menneske? Jeg har ikke ord lengre. Den siste tiden har jeg vært så dårlig og så fryktelig fortvilt at jeg nesten i desperasjon har forsøkt å finne noen som jeg BARE KUNNE FÅ SNAKKE MED! Jeg har skrevet, jeg har ringt og jeg har lagt igjen beskjeder hos flere menigheter i Norge, direkte hos noen pastorer og til en meget kjent kristen TV kanal. Men INGEN, absolutt ingen ser ut til å bry seg. Ikke engang et ynkelig “pip” til svar!
Jeg er i sjokk! Er det noe rart jeg begynner å føle at det som er igjen av livet mitt har blitt til et surrealistisk smerte helvete!? Hvor nær døden må jeg være for at noen skal bry seg? Hvor mye blod, hvor høye smerteskrik må til for at et kristent medmenneske skal finne igjen sin såkalte “kristne nestekjærlighet” og faktisk GJØRE NOE for å hjelpe meg?
Boken jeg skriver på, “Fienden på Innsiden” vil fortelle alle de tragiske detaljene om de siste 2 – 3 månedene av mitt liv også. Det vil si, hvis helsen min holder og hvis et mirakel skjer så jeg kommer meg såpass at jeg kan fortsette å skrive de ca. 14 kapitlene som fremdeles gjenstår å skrive. Lykkes jeg med det blir det dessverre ikke vakkert! Heller ikke for de menigheter og pastorer som har nektet å vise noen form for “kristen nestekjærlighet”!
Jeg er så til de grader dritt lei! Jeg er så til de grader fortvilt og lei av å leve i et helvete på jord samtidig med at ikke et eneste levende menneske bryr seg nok til engang å lese og FORSØKE å forstå!
Jeg kjemper for mitt liv! Det vil si hvis det fremdeles er noe igjen av det. “Kristen nestekjærlighet”? Fy te rakkeren, jeg blir om mulig enda mer syk bare ved tanken på disse to, ellers så vakre, fine ordene!
Det ENESTE jeg håper å oppnå med alt dette er at de skyldige tar sitt ansvar og HJELPER meg å finansiere det som kan bli meget kostbar behandling for min C-PTSD lidelse, og at de ber om unnskyldning!
