For SJETTE GANG under besøk i Norge ble skadene fra min C-PTSD lidelse så alvorlige at jeg måtte søke hjelp hos det norske helsevesenet. Denne gangen med smerter så djevelsk vonde i nedre del av ryggen og nedover i den ene foten at det var UMULIG å gå et eneste skritt!
Og så ille har det vært i over 3 døgn nå da jeg skriver dette!
Det er med en viss sorg at jeg nå mer og mer føler meg tvunget til i full offentlighet å plassere skyld og ansvar der det hører hjemme. Nemlig hos Magnar Kongestøl og hans venner/samarbeidspartnere som jeg for flere år siden skrev og offentliggjorde brev til, som du kan lese her. Brev som forøvrig ALDRI har blitt besvart! De skyldige NEKTER å ta noe som helst ansvar for de meget ALVORLIGE skadene de har påført et annet menneske.
I tidligere blogg-artikler har jeg omtalt det som Magnar Kongestøl stod i spissen for i månedsskiftet August/September 2012 som en brutal “voldtekt” på meg og mitt liv. Jeg har skrevet og gitt uttrykk for den meningen at den ikke-fysiske handlingen han og de andre da gjorde seg skyldige i den gangen, på en måte var mer alvorlig og med STØRRE skader på offeret, enn når en mann fysisk voldtar en kvinne. På bakgrunn av de FYSISKE skadene som gjennom snart 10 lange forferdelige år har kommet og gått i kroppen min, og spesielt etter den siste ukens opplevelser, så står jeg enda sterkere for den meningen!
Hele fem (5) ganger tidligere gjennom de snart 10 årene som har gått har jeg under forholdsvis korte besøk i Norge opplevd så alvorlige C-PTSD angrep at jeg ble kjørt til nærmeste sykehus. Mine opplevelser fra disse sykehusoppholdene som f.eks. på Orkanger utenfor Trondheim, i Bergen og i Moss, samt et tidligere sykehusopphold i Drammen, har vært meget positive. Men denne gangen kom jeg imidlertid ikke lengre enn til legevakten i Drammen, Og mine opplevelser i dagene opp til dette og fremfor alt mens jeg to ganger i løpet av lørdag den 4. juni 2022 måtte søke hjelp hos legene her, ble alt annet enn positive! Hvilket er hva denne bloggposten i hovedsak skal handle om.
SMERTER så sterke at du besvimer av dem. Smerter som gjør det umulig å ikke gråte! Smerter så intense at du kun ønsker å dø mens du opplever at det er umulig å stå, og det er enda mer umulig å gå!
Mitt siste besøk i Norge etter at jeg i 2008 ble TVUNGET til å flytte (rømme) fra Tyholtveien 86 i Trondheim og til Panama City i Panama, begynte med at jeg landet i Bergen Onsdag før påske i 2022. Jeg var invitert til å komme og bo hos Daniel en stund, en meget god venn som bor i Alversund nord for Bergen. Daniel hadde til og med kjørt den lange veien ut til flyplassen sør for Bergen for å hent meg.
Det var forøvrig hjemme hos Daniel jeg var på besøk 3 – 4 år tidligere da jeg etter ca. 2 uker der fikk et så sterkt C-PTSD angrep at Daniel kjørte meg til legevakten inne i Bergen. Og derfra ble jeg få timer senere innlagt på Haukeland Sykehus. Dette ble den gangen mitt fjerde sykehusopphold under besøk i Norge etter at jeg flere år tidligere fikk diagnosen C-PTSD. Og forklaringen er at opphold i Norge bringer meg alt for nær opp til kildene, til selve årsaken for hvorfor jeg har fått denne forferdelige lidelsen. Jeg må innrømme at jeg i bilen på vei hjem til Daniel denne gangen lurte på hvor lenge jeg ville klare meg uten igjen å begynne å kjenne på symptomene til nok et C-PTSD angrep?
Etter 2 – 3 uker kjente jeg at smertene i kroppen og svimmelheten ble værre. Og da jeg omsider den 31. mai satt på nattoget på vei til Oslo begynte det å bli skikkelig ille. Jeg hadde avtale om å møte en venn i Moss og kom dit tidlig på kvelden den 1. juni. Da vi sammen så skulle gå til en pizza restaurant sammen var smertene blitt så vonde at det var vanskelig å gå normalt.
Torsdag morgen den 2. juni kom en annen venn og hentet meg utenfor mitt hotel i Moss. Vi hadde avtalt et møte sammen med en tredje person i Tønsberg hvoretter min venn, som skulle kjøre direkte tilbake til Lillestrøm etter dette møtet, skulle sette meg av utenfor jernbanestasjonen i Drammen. Derfra var planen at jeg skulle ta toget til Gardermoen for å reise ut av landet igjen. Men da jeg takket min venn for turen og begynte på prosessen med å stige ut av bilen hans, da var smertene så djevelsk vonde at jeg hadde store problemer med å klare dette.
Kun to minutter senere, rett utenfor en liten kafe forøvrig, måtte jeg rett og slett bare gi opp å gå et eneste skritt til! Og med et bokstavelig talt nødskrik kom meg meg inn i kafeen og ned på en stol der. Der og da forstod jeg at planen om å ta toget til Gardermoen og reise ut av landet igjen bare måtte skrinlegges i denne omgang.
Drammen Legevakt, en del av “helsenorge” der du IKKE er syk når SMERTENE er så intense at du gråter og ikke en gang kan gå et eneste skritt!
Sittende ved et lite bord i den nevnte kafeen så jeg et hotel på en den andre siden av gaten og tenkte. Kanskje er det jeg trenger er et sted å legge meg ned for total avslapping i et døgn eller to? Etter å ha sittet der en stund bestemte jeg for å forsøke å gå over gaten og undersøke om de hadde et lite rom og en seng til meg. Og så, 25 minutter senere fikk jeg endelig en seng der jeg meget forsiktig la meg ned.
Det ble både et og to døgn på det hotellet til en pris på ca. kr.1.300 pr. døgn. En pris som gjorde det umulig for meg å være der i mer enn to døgn. Da jeg våknet og forsøkte å stå opp lørdag morgen var smertene MINST like ille hvis ikke verre og jeg forstod at jeg nå måtte ringe etter hjelp. Dermed ble jeg en liten time senere kjørt til Drammen Legevakt og her begynte en ny forferdelig opplevelse for meg i mitt tidligere “fedreland”.
Her ligger jeg i store smerter og venter på en “cocktail” med smertestillende.
Da jeg så ankom legevakten med voldsomme smerter ble jeg først omgående sluppet inn foran køen. Vel “innenfor” ble jeg imidlertid for det meste sittende alene. En “søster” målte blodtrykket, sjekket hjertet, tok blodprøver og urin prøver osv. En utenlandsk lege kom og snakket med meg to ganger, hver gang i ca. tre minutter. Han ga meg imidlertid ingen mulighet til å forklare noe som helst og avbrøt meg når jeg forsøkte. Mens smertene økte i styrke brøt jeg sammen i fortvilt ukontrollert gråt og spurte om de ikke i det minste kunne sørge for at jeg ble lagt inn på sykehuset? Hans svar:
“Absolutt ikke!”
Han fortsatte så med å si at han ville få en søster til å gi meg en “cocktail” med smertesillende. Og at han i tillegg ville sende inn en resept på smertestillende tabletter som jeg kunne hente på apoteket vegg i vegg med legevakten. Dermed fikk jeg 15 – 20 minutter senere en smertestillende sprøyte i rumpa, og et lite glass med tre piller i. Og beskjeden fra “søsteren” var at dette ville virke etter 30 – 40 minutter og at jeg dermed skulle bli i stand til å gå derfra igjen.
Etter 40 minutter var jeg kanskje 75% kvitt de værste smertene og med min baggasje og veske gikk jeg over til apoteket hvor jeg fikk to typer smertestillende tabletter. Hvorav den ene var Paracet som jeg jo visste ikke hjalp i det hele tatt. Bortkastet penger.
Så begynte jeg å gå inn mot sentrum som normalt bare skulle ta opp mot 15 minutter. Men allerede halvveis begynte smertene å komme tilbake og det tok meg 40 minutter før jeg fant et sted å sette meg ned i sentrum. Da var smertene 100% tilbake igjen!
Sittende inne på en kafe tok jeg frem tablettene jeg nettopp hadde hentet fra apoteket. Ringte så til Drammen Legesenter, fortalte at smertene allerede var kommet omtrent 100% tilbake igjen og spurte om det så kort tid etter var ok at jeg tok den første tabletten fra esken som det stod “NOBLIGAN” på. Fikk til svar at det kunne jeg gjøre. Men skeptisk som jeg var spurte jeg hva jeg så skulle gjøre hvis det ikke hjalp? Og fikk til svar at da måtte jeg bare komme tilbake til legevakten igjen.
Jeg tok min første “NOBLIGAN” og ventet på effekten. Som viste seg å bli minimal. Og nesten 2 timer senere begynte jeg igjen på den for meg lange og meget smertefulle veien tilbake til Drammen Legevakt. Brukte 40 minutter på det som normalt skulle ta kun 15 minutter. Det ble den mest smertefulle spaserturen jeg noen gang hadde opplevd!
Denne gangen slapp jeg ikke foran køen men måtte sitte på en vond stol og vente i over en time før jeg igjen fikk slippe inn til det “aller helligste”. Der ble jeg så på nytt sittende på nok en vond stol før en annen utenlandsk lege tok imot meg på sitt kontor.
Det ble stort sett en kopi av min opplevelse med den første legen tidligere samme dag. Heller ikke denne legen ga meg noen anledning til å forklare litt mer av BAKGRUNNEN og historien bak min situasjon. Han avbrøt meg meget raskt med ordene:
“Hør her Helge, – vi er vel begge voksne menn her og jeg håper du forstår at her er det jeg som er legen!”
Heller ikke han ville høre et ord om “innleggelse på sykehus”, noe han forsøkte å forklare med ordene:
“Alle våre undersøkelser av deg forteller oss at du er 100% frisk, og at det uansett overhodet ikke er snakk om noe livstruende!”
Og der satt jeg med djevelsk vonde smerter, etter en 40 minutter lang spasertur som hadde vært en forferdelig TORTUR å gå gjennom mens tårer og svette rant av meg. Og LEGEN fortalte meg at jeg er 100% frisk!?
Han var imidlertid noe mer forståelsesfull med tanke på at jeg hadde sagt at jeg ikke lengre har råd til å bo på kostbare hotellrom til kr. 1.300, pr. natt. Det førte til at en kvinnelig “helgevakt” fra sosialetaten ble min neste opplevelse på Drammen Legevakt. Takket være henne fikk jeg et rimelig tilbud til kr. 650,- pr. natt på HOLMS Motel ved E18 like utenfor Drammen. Og her er jeg nå med de første to nettene bak meg. Men siden jeg fremdeles ikke har blitt noe som helst bedre må jeg bare betale for en natt til. Hvordan dette skal ende siden kontoene nå er tom, aner jeg i skrivende stund ikke.
NOBLIGAN tablettene har minimal effekt. Forsøkte å gå over til bensinstasjonen kun 60 meter fra rommet mitt for å kjøpe noe å spise. Men hver eneste meter ble en ny TORTUR opplevelse.
Liggende rolig i sengen går det bra. Men å stå opp på føttene gjør vondt med en gang! Og hvis jeg deretter beveger meg kun to meter er torturen tilbake med full styrke. Men, ifølge legene er jeg overhodet ikke syk! Derfor får jeg ingen mer hjelp fra det norske “helsevesenet”.
Så langt blir dette gjennom de siste 8 – 10 årene mitt sjette møte med det norske helsevesenet som et resultat av min C-PTSD lidelse. De første fem ble full innleggelse på sykehus i forskjellige norske byer, hver gang utskrevet med omtrent identisk konklusjon fra legene:
“Vi har gjennomført alt vi har av muligheter til tester og undersøkelser av deg Normann, – og konklusjonen er at vi ikke kan finne noen problemer av av noe slag hos deg! Du er en meget frisk mann med sterkt helse!”
Den tragiske sannheten er imidlertid at “den gode og sterke helsen min” ikke hjelper meg en dritt når jeg bokstavelig talt gråter i smerter og ikke klarer å gå på mine egne ben! Den tragiske sannheten er at Norge og norske myndigheter må ta sin del av ansvaret for at jeg fikk den forferdelige lidelsen C-PTSD. En lidelse utløst av tidligere såkalte “kristne brødre” med Magnar Kongestøl i spissen. Og den virkelig tragiske sannheten er at INGEN AV DEM BRYR SEG EN DRITT OM MEG og om de forferdelige skadene de har påført meg. Og de nekter blankt å ta noe som helst ansvar.
Det finnes imidlertid også en helt annen og minst like mye tragisk sannhet: Og det er det faktum at INGEN, spesielt ingen kristne er villige til å stå frem med krystallklar kritikk av det overgrepet, av den “voldtekten” som fant sted mot meg høsten 2012. Ja, jeg kaller det uten noen form for reservasjon for en form for “voldtekt”. Med så alvorlige og direkte helseskadelige konsekvenser som er mye verre enn det de aller fleste voldtatte kvinner opplever i mange år etter voldtekten.
Jo da, – noen av dem sier at de “vil be for meg“. Og takk for det. Men fra mitt sted i sengen der jeg nå denne gangen er tvunget til å ligge og har ligget de siste 4 – 5 døgnene, så må jeg dessverre si at en stor del av meg er i ferd med å bli ganske lei av å høre disse ordene som den eneste måten å “gi hjelp på”. Jeg er dritt lei den livssituasjonen jeg ufrivillig har havnet i! Jeg er så til de grader FORTVILT over at jeg ikke lengre kan fungere som et normalt menneske! Kort sagt, jeg har nå nådd ned til det nivået der jeg er DESPERAT! Ti (10) forferdelige år i et helvete på jord er MER ENN NOK!
For her ligger jeg helt alene med de forferdelige smertene mine. Befinner meg i en fortvilt og håpløs situasjon! Og den eneste “hjelpen” jeg blir tilbudt er…”Jeg skal be for deg!”