Jeg har nettopp kommet tilbake til Norge for et kortere besøk igjen. Men det ble en retur til det landet som allerede har ødelagt mitt liv, og som denne gangen lett kunne ha tatt livet av meg!
Når dette skrives har jeg levd i nesten 13 lange forferdelige år med lidelsen C-PTSD. (Complex Post Traumatisk Stress Dysfunksjon) En lidelse som skyldes en serie meget vonde, traumatiske opplevelser i livet. Jeg hadde tidligere noen meget traumatiske opplevelser med norske myndigheter bl.a., og så: I September 2012 opplevde jeg et brutalt knivstikk i ryggen fra tidligere venner for forretningspartnere med Magnar Kongestøl i spissen. Og det var denne opplevelsen, (dette for meg brutale knivstikket i ryggen) som utløste reaksjonen fra de tidligere opplevelsen også og C-PTSD ble dermed en konstant djevelsk del av mitt liv.
Etter dette har mitt liv for det meste bokstavelign talt vært “et liv i helvete!” Med tildels store smerter i de aller fleste deler av kroppen som et av flere store problemer.
SVIMMELHETEN som en del av dette var noe som begynte å manifestere seg for ca. 6 år siden. En svimmelhet som gjennom disse årene flere ganger har ført til at jeg har falt og slått meg, noen ganger ganske alvorlig.
- En gang på gaten i gamlebyen i Riga i Latvia f.eks.
- En annen gang på soverommet mitt i Spania der svimmelheten førte til at jeg styrtet fremover og ansiktet mitt traff den ruglede murveggen med et smell. 5- 10 minutter senere våknet jeg på gulvet i en blodpøl. Og da jeg etter hvert kom meg på bena igjen og gikk inn på badet fikk jeg sjokk. Ansiktet mitt så ut som en blodig kjøttkake!
- En tredje gang mens jeg spaserte på strand-promenaden i Saranda helt syd i Albania.
- Jeg kom tilbake til Norge igjen den 17. Mai etter bl.a. å ha oppholdt meg 2 – 3 uker i Skopje i Nord Macedonia. Der leide jeg et rom i 5 etasje inne i sentrum, men heisen i bygget var ute av drift. Bygget var forøvrig nærmeste nabo med minne-senteret for Mother Theresa. En sen kveld kom jeg tilbake etter et besøk hos en venn der. Og da jeg gikk inn i trappeoppgangen ble jeg konfrontert med at lyser ikke fungerte. Det var bekk mørkt der! Jeg tok frem smart-telefonen min og skrudde på “lommelykten” i denne og begynte å gå opp trappene. Men mellom 3. og 4 etasje gikk det galt. Svimmelheten kom og jeg snublet i et trappetrinn og falt fremover. Telefonen forsvant ut av hånden min og det ble helt mørkt rundt meg der i trappen.
Fallet var absolutt ikke uten smerter, det gjorde vondt flere steder. Men det første jeg tenkte på var å forsøke å finne telefonen min, men uten hell. Så forsøkte jeg å komme meg tilbake opp på bena bare for å finne ut at det klarte jeg ikke. Og der lå jeg liggende i mørket over flere trappetrinn. Men etterhvert tenkte jeg at telefonen min antagelig hadde havnet på et trappetrinn noen få over trinn over der jeg lå. Dermed begynte jeg sakte og noe smertefullt og dra meg selv opp et par trinn mens jeg med hånden forsøkte å finne telefonen min. Og endelig fant jeg den og fikk igjen lyset til å virke. Minutter senere lykkes jeg med å bevege kroppen min i en slik posisjon at jeg også klarte å komme meg tilbake på bena. Og 3 – 4 minutter senere låste jeg meg inn på rommet mitt, fikk av meg klærne og gikk på badet for å sjekke skadene. Heldigvis, – det så ut til at dette hadde gått veldig bra, kun noen blåmerket men ellers ingen sår og intet blod. Takk Gud!
Men som du straks vil forstå, – så bra gikk det absolutt ikke den neste gangen jeg snublet og falt i en trapp:
Fallet i en rulletrapp som kunne ha tatt livet mitt!
På kvelden Lørdag den 16. Mai returnerte jeg til Gøteborg i Sverige etter igjen å ha oppholdt meg på Balkan en periode. Reisen gikk fra Pristina i Kosovo til Gøteborg der jeg skulle ta toget opp til Norge, men det ble nødvendig med en natt på hotel i Gøteborg. Fra buss-stasjonen i sentrum begynte jeg å gå i retning der jeg mente at jeg vil finne hotellet mitt, men følte fort at svimmelheten var spesielt ille akkurat da. Etter 8 – 10 minutter bestemte jeg meg for å gå inn på et annet hotel jeg var i ferd med å passere for å spørre om veien. Og der var det en rulletrapp opp til resepsjonen som jeg gikk inn på med kofferten min på slep. Men så, 1/3 opp i trappen gikk det fryktelig galt! Jeg snublet og falt forover mens hodet mitt traff den farlige spisse harde jern-kanten på et av trinnene. Blodet begynte å fosse ut hvilket var det siste jeg husker før jeg besvimte.
Flere minutter senere våknet jeg liggende på gulvet ved bunnen av rulletrappen. Både skjorte, jakke og til og med buksene mine var full av blod og jeg kjente at blodet rant fra hodet mitt fremdeles. Rundt meg stod det en gruppe mennesker, hvorav tre ansatte ved hotellet som gjorde det beste de kunne for å hjelpe meg. De forsøkte å stoppe blodet med en provisorisk bandasje som ikke fungerte så veldig godt. Og etter hvert var det tre menn som hjelp meg opp på føttene og over til en stol der jeg satt da bildet over ble tatt. Mens jeg satt der måtte de fortsette å tørke blodet av meg som rant nedover ansiktet mitt. Jeg ble også fortalt at de hadde ringt etter en ambulanse.
Og da bilen stoppet utenfor reiste jeg meg og gikk forsiktig over til kofferten min. Oppå denne lå brillene mine som hadde fått en meget stygg behandling. Det ene glasset hadde falt ut og rammen det skulle sitte i var ødelagt. Slik de lå foran meg der da var de totalt ubrukelige. Derfor plukket jeg det som lå der opp og la det forsiktig i innerlommen på jakken min hvilket var det siste jeg fikk gjøre før ambulanse-personellet med båre tok over styringen. Deretter fikk jeg verken stå eller gå og ble fraktet inn i ambulansen og så bar det avgårde til et sykehus utenfor Gøteborg sentrum ca. 10 – 15 minutter unna.
Der tok en hyggelig kvinnelig lege vare på meg. Hun undersøkte hodebunnen min og konstaterte at jeg hadde fått ikke bare et, men to (2) ca. 8 – 10 cm. lange sår der. Sår der blodet fremdeles rant ut. Jeg ble bedøvet og deretter sydde hun de to sårene med totalt 12 sting. Deretter sa hun:
“Du har nok vært meget heldig, de veldig skarpe, spisse rulletrapp-trinnene kan være livsfarlige hvis en person faller slike du gjorde. Det har vi flere eksempler på.”
Nå har jeg imidlertid kommet til Norge etter at jeg ble skrevet ut av sykehuset den 17. Mai. Men på toget opp hit følte jeg at svimmelheten var mer plagsomt enn før, samtidig med at jeg følte en begynnende kvalme. Det har nå blitt forklart med at jeg også har fått en hjernerystelse og har fått ordre om å ta det meget rolig den første uken.
Sykdommen med navnet C-PTSD er en meget alvorlig lidelse i hjernen. Hjernen til et C-PTSD offer er faktisk tildels alvorlig skadet og denne skaden hindrer personen i å fungere som et normalt menneske i mange sammenhenger.
Magnar Kongestøl er direkte hovedansvarlig for dette. Sammen med bl.a. Frode Sønstebø. Det var deres gale handlinger der de rett og slett stjal mitt selskap fra meg, som ble den utløsende handlingen, (overgrepet) som førte til at jeg fikk C-PTSD. Derfor blir det også helt forsvarlig å si at Magnar Kongestøl er ansvarlig for alle de fysiske skadene jeg ble påført i en rulletrapp i Gøteborg Lørdag den 16. Mai 2026. Mitt eneste håp for kanskje å kunne komme meg tilbake til et normalt liv igjen, ligger i å kunne finansiere meget kostbar behandling for min lidelse. Og den behandlings-formen jeg ønsker meg mest av alt er en “psykedelisk” behandlingsmetode som forøvrig ble godkjent for bruk i USA av President Donald Trump for 5 – 6 uker siden. Denne behandlingsmetoden kan også gjøres i Spania nå, Se linker lengre ned her.
Denne metoden er ikke billig og vil sikkert koste meg et sted rundt $20.000,- inkl. reise og opphold. Jeg forlanger at de skyldige bidrar til at dette blir finansiert hvilket jeg forsøker å presse dem til å gjøre med blogg artikler som denne. Se mer om denne behandlings-metoden her:
https://beondibogaine.com/
Jeg stilte følgende spørsmål til GEMINI, Google’s AI (kunstig intelligens) plattform:
“Som en person med diagnosen C-PTSD er det mulig at jeg kan bli så alvorlig svimmel at jeg totalt mister balansen og faller og slår meg?”
Fakta om C-PTSD og svimmelhet:
Og svaret fra GEMINI var krystallklart:
————————-
Ja, det er fullt mulig å bli så alvorlig svimmel av C-PTSD at du mister balansen og faller. Selve svimmelheten skyldes f.eks. ikke en feil i balanseorganet i øret, men handler om hvordan nervesystemet ditt reagerer på overveldende traume-responser.
Når du har Kompleks PTSD (C-PTSD), lever kroppen i en tilstand av konstant forhøyet beredskap. Dette kan utløse intense fysiske reaksjoner (somatisering).
Hvorfor gjør C-PTSD deg svimmel?
- Dissosiasjon og “Freeze”-respons: Ved C-PTSD kan hjernen koble ut (dissosiere) for å beskytte deg mot vonde følelser eller triggere. Under en kraftig dissosiasjon eller en biologisk låsingstilstand (“freeze”-respons), kan kontakten med bakken og egen kropp føles helt borte. Dette fører ofte til en følelse av å være vektløs, ustø eller gyngende, som igjen kan gjøre at du mister balansen.
- Det autonome nervesystemet: En plutselig trigger kan aktivere den såkalte vagusnerven, som fører til et brått fall i blodtrykk og puls (en vasovagal reaksjon). Dette reduserer blodtilførselen til hjernen i noen sekunder, noe som gir synsforstyrrelser, intens svimmelhet og i verste fall synkope (at man svimer av og faller).
- Hyperventilering: Når angst eller triggere slår inn, begynner mange ubevisst å puste overflatisk og raskt. Dette endrer CO2-nivået i blodet, noe som direkte utløser akutt svimmelhet og desorientering.
- Funksjonell nevrologisk lidelse (FND): Det er en kjent overlapping mellom C-PTSD og tilstander som FND (Helsenorge) eller PPPD (kronisk svimmelhet). Dette er reelle fysiske feilsignaler i nervesystemet forårsaket av langvarig stress, som slår ut i lammelser, skjelvinger, eller alvorlig balansesvikt.
En VESENTLIG grunn til at jeg skriver og publiserer dette, og gjennom det på en måte går til “motangrep” på Magnar Kongestøl og hans venner, er fordi jeg er nødt til å gjøre absolutt alt for å forsøke å presse de SKYLDIGE til å ta sitt ansvar og bidra med penger for å få for meg livsviktig behandling gjennomført. Det er per idag ingen overdrivelse å si at jeg har nå blitt så dårlig i perioder at jeg kjemper for mitt liv.
Her er forøvrig to linker til behandlingssteder i Mexico og i Spania der den spesielle behandlingsformen jeg nå har desperat behov for, kan gjennomføres. Her vil enhver som er interessert også få bekreftet hva slik behandling vil koste, nemlig et sted mellom $15.000,- og $25.000 US dollar.
https://thesearecovery.com/pages/trauma-ptsd-treatment
https://www.mindscaperetreat.com/ptsd-cptsd-tbi-treatment
Så hva sier du Magnar Kongestøl eller Frode Sønstebø? Hva sier du/dere nå når jeg på dette tidspunkt KREVER at dere bidrar til å betale for slik behandling!!? Mest sannsynlig sier dere bare NEI! Dere nekter å ta ansvar for de forferdelige skadene dere har skapt i et annet menneskes liv. Hvilket er det samme som om du/dere brutalt hadde kjørt over meg med en bil og latt meg ligge igjen i en stor blodpøl med store smerter, brukne ben og et liv som for 13 – 14 år ble TOTALT ØDELAGT, fullstendig knust. Uten å bry dere et eneste minutt om han dere kjørte over!
Slik har det vært i snart 14 år nå! Jeg er dritt lei av å gråte i smerter og fortvilelse. Jeg HAR tilgitt dere, – men det betyr ikke at jeg ikke KREVER at dere bidrar til å hjelpe meg tilbake til et normalt liv igjen!
Jeg har nå blitt så til de grader dårlig og ødelagt av min C-PTSD lidelse at jeg simpelthen ikke orker å leve slik lengre! Og igjen, – NÅ KREVER JEG AT DE SKYLDIGE TAR SITT ANSVAR for de meget alvorlige skadene de har gjort seg skyldig i! Hvis min alder hadde gjort det mulig ville jeg stor sikkerhet hå vært berettiget til UFØRETRYGD nå. Min helse-situasjon når jeg skriver dette indikerer at jeg i alle fall 80 – 90% opp mot 100% uføretrygd. C-PTSD er for lenge siden godkjent som grunnlag for innvilgelse av uføretrygd av NAV.
Hvordan kan du Magnar Kongestøl, som kaller deg for en kristen, bare kaldt nekte ditt ansvar her? Hvordan er det mulig at du i samtaler med en god venn som har forsøkt å hjelpe meg, i stedet vender hele den forferdelig tragiske historien på hodet med å si:
“Nei, jeg har absolutt intet å be om unnskyldning for. Her er det i stedet Helge Normann som bør BE MEG OM UNNSKYLDNING!”
