Historien om

«Fienden på Innsiden!»

MOSS, – ble for meg den store skuffelsens by!

Moss, ble den store skuffelsens by!

Nå har jeg, og jeg sier det med både virkelig sorg og smerte, – forstått hva de to bokstavene «s s» i bynavnet Moss står for:  Skuffelse 1 og Skuffelse 2.

Men først må jeg både forklare og forsvare:

Som enhver person med noen års erfaring med lidelsen PTSD helst sikkert kan bekrefte så er kanskje det største problemer vi sliter med, i tillegg til alle de forferdelige smertene og en rekke andre helsemessige problemer, det faktum at praktisk talt INGEN av de personene du har rundt deg forstår noe som helst om hvor forferdelig vanskelig denne lidelsen er å leve med.

For alle som virkelig sliter med PTSD skaper dett flere ekstra vanskelige og smertefulle situasjoner, på toppen av de alvorlige plagene lidelsen i seg selv gir PTSD pasienten.  Og når disse «ekstra situasjonene» oppstår, enten det er med venner eller familie, så makter ikke et PTSD offer å gå tilbake å nærme seg problemet slik en normal og frisk person som regel kanskje ville ha forsøkt å gjøre.  Jeg tvinger nå meg selv til å gjøre dette ved å beskrive følgende historie:

De som etter hvert leser alle kapitlene i boken «Fienden på Innsiden» og spesielt det kommende kapitlet som handler om ARIZONA og historien rundt selskapet Arizona International AS, ble også kjent med den personen som hjalp meg med å bygge opp dette selskapet i Norge på 80-tallet.  Jeg sikter til Roger Nilsen som jeg «fant» da jeg i en annonse i Aftenposten søkte etter en «høyre hånd» og daglig administrator for dette selskapet.  Roger og jeg ble gode venner og holdt kontakten i noen ganske få år etter at norsk politi og skattevesen gjennomførte det totalt urettmessige og kriminelle angrepet på selskapet i 1984/85.  Denne skandaløse historien vil du kunne lese mye mer om i boken min etter hvert.

Men så, for ca. 30 år siden mistet Roger og jeg kontakten med hverandre.  Det vil si, – inntil den dagen da følgende skjedde:

Roger kom inn i mitt liv igjen!

Jeg hadde bodd i Spania i nesten 4 år på dette tidspunktet.  Min C-PTSD lidelse plaget meg hele tiden mens jeg forsøkte å komme i gang med ny virksomhet.  Og akkurat denne dagen hadde jeg et behov for å reise til Norge for å møte et par personer, men hadde rett og slett ikke økonomi til å bo på et hotel en ukes tid.  Flybillettene var betalt men hvordan jeg skulle løse problemet med et sted å bo i Oslo området var fremdeles et uløst problem.  Det var midt i denne situasjonen at Roger dukket opp igjen «fra intet».

Han hadde funnet en blogg jeg hadde på internett og der hadde han kommentert noe jeg hadde skrevet.  Og som endel av kommentaren inkluderte han e-post adressen sin.  Jeg satt der og så på e-post adressen.  Det kunne da umulig være Roger fra «Arizona tiden»?  Dermed skrev jeg en e-post og sendte tilbake til han og svaret jeg neste dag fikk var:  

«Jo da Helge, – jeg er Roger fra tiden vår sammen i Arizona International!»

Og, – han inkluderte telefon-nummeret sitt og inviterte meg til å ringe han.  Hvilket jeg selvfølgelig med stor glede gjorde!

Dermed ble den gode Roger min løsning for overnatting i Oslo-området bare 10 dager senere og det ble begynnelsen på det jeg trodde var en fantastisk fortsettelse på vårt vennskap som hadde startet så bra mer enn 30 år tidligere.  

Men slik skulle det ikke bli.  Roger var fantastisk.  Han tilbød meg mer enn jeg kunne drømme om i form av hjelp og støtte over de neste 18 – 20 månedene. Jeg skal ikke gå i detaljer om det her, og viser til boken min «Fienden på Innsiden» der jeg kommer tilbake til denne perioden av mitt liv.  Inkludert i denne hjelpen var noe senere tilbud om å bo hos han mens jeg jeg forsøkte å få den «minste-pensjonen» som alle nordmenn er berettiget til.  Med unntak av meg skulle det vise seg.

6 måneder på sofaen hjemme hos Roger:  

Uansett, – jeg bodde i 2019 hos Roger fra Mai måned til og med et par uker inn i Desember måned det året.  Da sov jeg på en skinnsofa han hadde i stuen sin i den lille men flotte terrasse-leiligheten hans med fantastisk utsikt over Mosse-fjorden.  Du gjorde ditt beste Roger og jeg er deg, til tross for det som siden skjedde, evig takknemlig!  Men, – den sofaen var ikke spesielt god å sove på, umulig å strekke ut bena og rett og slett vond å ligge på noen ganger.  Og når morgenen kom etter en vond natt våknet jeg mange ganger trett og langt fra uthvilt mens Roger satt og spiste sin frokost en meter fra hodet mitt.

Det ble rett og slett for meg en UMULIG situasjon etter en stund og da november måned kom etter 5 – 6 måneder på denne sofaen maktet jeg rett og slett ikke mer.  Jeg våknet før Roger denne morgenen og forlot leiligheten hans med det aller nødvendigste i en plastpose.  Jeg tok toget til Lillehammer der jeg med NAV hjelp fikk sikret meg overnatting på et fler-sengers rom, men med en virkelig god seng å sove i.  Og ut av den lille uken jeg oppholdt meg der var jeg i tillegg så heldig at jeg fikk beholde rommet alene.  Dette ble en absolutt nødvendig «ferie» for meg borte fra det som dessverre hadde blitt en absolutt umulig situasjon på Roger´s sofa.

Etter dette oppholdet på det som kalles for «Stasjons-hotellet» på Lillehammer, tok jeg kontakt med en annen venn jeg i mange år har hatt i Moss som heter Ole-Johnny.  Jeg introduserte forøvrig Roger for Ole-Johnny allerede den første gangen jeg kom til Moss etter «gjenforeningen» mellom Roger og meg, så de to kjente hverandre meget godt på dette tidspunktet.  Jeg ba han om å møte meg på stasjonen i Moss senere den samme dagen etter at jeg kom dit med tog fra Lillehammer.

Igjen må jeg henvise til boken «Fienden på Innsiden» for flere av de forferdelige detaljene i det som skjedde i Østfold de neste få dagene.  Men Ole-Johnny stilte opp og vi dro først til hans kontor der jeg forsøkte å forklare han min meget vanskelige situasjon.  Jeg fikk igjen såkalt «nødhjelp» fra NAV og ble så boende på Storebaug Gjestegård ved E-6 sør for «Mosseporten» i det jeg tror ble 3 eller 4 døgn.

Det endelige avslaget fra NAV:

Jeg var under et voldsomt stressende press denne tiden og min C-PTSD lidelse gjør at jeg har problemer med å huske alle detaljene.  Men Ole Johnny hjalp til så godt han kunne på forskjellige måter. En ting jeg ikke makter å huske klart og tydelig nå er situasjonen med Roger og om jeg i det hele tatt igjen kom i mer kontakt med han før jeg ble TVUNGET til å forlate Norge og reise til Nikolaev i Ukraine i midten av Desember måned 2019.  Først og fremst fordi min økonomiske situasjon ikke på noen måte gjorde det mulig å være i Norge. Nikolaev og Ukraine har imidlertid et kostnadsnivå som er kun ca. 30 – 35% av det Norske nivået og NAV hadde på dette tidspunktet også gitt meg et endelig avslag på mitt forsøk på å få det alle andre norske statsborgere får, nemlig en minstepensjon på ca. 16.000 kroner i måneden.)

Dette nye og siste avslaget fra NAV gjorde et voldsomt inntrykk på meg.  Jeg fikk en reaksjon, (som beskrevet i forrige blogg-post da jeg bl.a. kastet opp og besvimte på toalettet på Storebaug Gjestegård) som må forståes på bakgrunn av alt det andre jeg på 80 og 90-tallet opplevde med Norge, norske myndigheter, politi og skattevesen.  De lykkes ikke med å ta livet av meg den gangen, fordi om de kom farlig nær, – og nå gjorde de et nytt forsøk.  Som en slags hevn-aksjon og takk for sist!

Tvunget til nok en gang å forlate Norge:

 

Som jeg beskrev i bloggposten før denne, alt dette førte til at jeg av flere grunner, ikke bare den økonomiske, simpelthen ikke klarte å oppholde meg i Norge lengre.  Og dermed reiste jeg i midten av desember 2019 til Ukraine og til byen Nikolaev i den syd-østlige delen av dette landet der jeg hadde et par gode venner.

Men først, og som jeg tror jeg nevnte i forrige blogg-post, – det er enkelte korte perioder, spesielt etter at jeg kom ut av sykehuset i Moss, som jeg ikke har et klart minne om.  Dette gjelder dessverre spesielt i forhold til Roger…hvor jeg oppholdt meg de siste ukene osv.

Uansett, – etter noen ukers opphold i Nikolaev begynte jeg å tenke mye på Roger, – bl.a. fordi jeg ikke var i stand til å huske om jeg fikk sagt adjø til han før jeg reiste fra Norge til Ukraine.  Det var i det hele tatt flere ting jeg lurte på og som jeg ikke maktet å ha et klart minne om.  Noe som forøvrig skjer også i disse dager, – helt typisk i forbindelse med C-PTSD dessverre.

Mitt viktige brev til Roger:

Så en dag, – jeg satte meg ned og begynte å skrive et langt, nøye gjennomtenkt brev til Roger.  Han fortjente jo så mye mer, men dette var det eneste jeg kunne gjøre der og da.  Brevet ble sendt som et eget 2 siders PDF dokument «attached» til denne innledende e-posten skrevet og sendt den 3. Mars 2020:

Brevet finnes bak denne linken, men er passord beskyttet og kun tilgjengelig for endel utvalgte personer som først må be meg om passord for å kunne lese dette:

https://drive.google.com/file/d/1g4Vl5BWwxCZCwnznUf_Am7hl5y-piPku/view?usp=sharing

Men, jeg har valgt ut et par-tre setninger fra dette brevet for å gi alle en følelse for tonen og innholdet i det jeg skrev til Roger den 3. mars 2020:

«Det er jo på høy tid at du hører fra meg Roger, og jeg BEKLAGER på det aller sterkeste at det ikke har skjedd tidligere. Det eneste jeg kan si innledningsvis er at min C-PTSD lidelse gjør livet mitt til et bokstavelig helvete!»

«Kjære Roger, – jeg skylder deg så mye, – så forferdelig mye! Og det gjør meg så FRYKTELIG VONDT å være redd for at jeg aldri vil klare å betale noe tilbake, at jeg kanskje aldri skal lykkes med å takke deg ved å gjøre opp skikkelig opp for meg.»

«GUD velsigne deg Roger, – du skal vite at jeg nesten hver eneste natt har deg med i mine bønner til Gud, – du er i den lille gruppen meget spesielle mennesker i mitt liv som Gud vet ligger varm bevart i hjertet mitt».

Som nevnt over, – hvis du har en spesiell interesse for å kunne få muligheten til å lese dette brevet, – ta kontakt med meg privat og jeg vil vurdere å sende deg et passord.

Et av de viktigste poengene med denne triste historien, (en av nå alt for mange for meg!) er at Roger ALDRI svarte meg på dette brevet.  Han svarte heller ikke på en kort oppfølgings email jeg sendte han et par – tre uker senere.  Og min konklusjon sterkt påvirket av min C-PTSD lidelse ble med smerte og sorg:

Roger vil vel ikke ha noe mer med meg å gjøre.

Den VIKTIGE grunnen til at jeg skriver og deler dette:

En ting til:  Hvis du sitter der og lurer på hvorfor jeg deler dette, og til og med vurderer å dele innholdet i et privat brev til Roger, – så er svaret som følger.  Det er så mange gale, ødeleggende meninger om meg om min historie, om min kamp med C-PTSD der ute, – at jeg bare MÅ dele alt jeg føler er nødvendig i et fortvilt forsøk på å skape balanse i situasjonen.  Og så, – hvis jeg skulle dø mer eller mindre som et resultat av den kampen jeg daglig er tvunget til å kjempe, så har jeg i det minste etterlatt meg viktig informasjon som kanskje kan bidra til å skape et litt bedre bilde av hvem Helge var og hvilken forferdelig kamp han ble tvunget til å kjempe takket være Magnar Kongestøl og andre.  Dette gjelder spesielt i forhold til min egen familie, (som heller ikke ser ut til å forstå noe av dette og som jeg ikke har hatt noen som helst kontakt med på svært lenge nå) og som idag helt garantert sitter med en meget gal oppfatning av sannheten.

Innestengt alene i Ukraine i ca. 7 måneder! 

Mitt opphold i Nikolaev i Ukraina fortsatte imidlertid, – og ble til et langt lengre og mer vanskelig opphold enn hva jeg hadde tenkt meg takket være at den såkalte Corona epedimien også kom til Ukraine.  Egentlig har man ikke lov til å oppholde seg mer enn i tre (3) måneder der, men da jeg kom til Borispol flyplassen utenfor Kiev den 17. Mars 2020 opplevde jeg at det var den dagen myndighetene i Ukraina hadde stengt alle grenser og satt alle fly på bakken.  Historien rundt dette og andre ting forteller jeg mer om i boken min «Fienden På Innsiden»

Dette førte så til at jeg måtte reise tilbake til Nikolaev og endte med at jeg fikk et uønsket opphold i Ukraina i hele 7 måneder til da min opprinnelige plan for reisen fra Ukraine ble utsatt måned etter måned inntil jeg i slutten av september ga helt opp og etter hvert ble nødt til å reise tilbake tilbake til Norge igjen.  La meg bare si det slik at det ble jeg nødt til p.g.a. at myndighetene forlangte at jeg som nordmann med norsk pass måtte reise tilbake til mitt «hjemland» der jeg hadde kommet fra.

Mitt ufrivillige opphold i Ukraine gjennom disse månedene ble heller ikke uten komplikasjoner og smerte.  Bl.a. en gang da jeg ikke lengre hadde penger til å betale for det billige hotellrommet jeg bodde på to dager før min 50% av normal minstepensjon ble utbetalt til kontoen min i Norge.  Dermed ble det et par minutter med søvn på steingulvet i et rom jeg fant i et bygg på en byggeplass der alt arbeid tydelig hadde blitt stoppet lenge før jeg fant denne løsningen for meg selv.

Men alt dette, og mye annet inkludert hva som på dette tidspunkt hadde skjedd med mine venner i Nikolaev, kommer jeg til å fortelle mye mer om i boken min.

Tvunget til å reise tilbake til Norge:

I oktober måned hadde jeg så endelig planene klare for kunne fly tilbake til Norge. Det var rundt den 12. Oktober og jeg hadde avtalt med en «kristen bror» som bodde i Holmestrand at han skulle møte meg på Torp flyplass og så skulle jeg få bo en natt hos han.  Jeg hadde da igjen kun noen meget få kroner på kontoen og hadde ikke råd til hotel hvis jeg også skulle få råd til å reise videre dagen etter.

Men da jeg kom til Tron en kveld ved 9-tiden var det ingen «kristen bror» der som ventet på meg, – kun en kort og kald e-post der jeg ble fortalt endel rent «sprøyt» om at han p.g.a. corona situasjonen bare måtte trekke seg fra å hjelpe meg med overnatting.  Vedkommende kjente meget godt til min kritisk vanskelige situasjon, men ga blaffen i det og overlot meg til en fullstendig håpløs situasjon som førte til at jeg måtte bruke de absolutt siste kronene min på et hotellrom den første natten.  Uten penger til neste dag å kunne ta en buss til et sted en gang.

Beklager at jeg nå skriver følgende: «Kristne brødre slutter aldri med å skuffe meg så til de grader!»

Etter frokost neste dag sjekket jeg ut av hotellet og ble sittende i et hjørne i resepsjons-området mens jeg tenkte på hva jeg i all verden skulle gjøre nu? Den opprinnelige planen hadde vært at jeg denne dagen skulle ta toget til Bergen der en god venn hadde tilbudt meg at jeg kunne bo hos han i et par uker.  Men det var komplett umulig nå.

Etter et par timer ringte en annen venn meg hvilket ga meg muligheten til å fortelle han om den situasjonen jeg hadde havnet i.  Han kjente også Ole Johnny meget godt og dermed tilbød han seg å ringe han.  Hvilket førte til at jeg 15 minutter senere fikk en telefon fra Ole Johnny som arrangerte med en venn av seg i Larvik å komme og hente meg og kjøre meg til fergehavna i Horten der jeg gratis kunne ta fergen over til Moss.  Og i Moss ble jeg tilbudt å sove på en skumgummimadrass på stuegulvet hjemme hos Ole Johnny i noen dager.  Gud sørget for en redning denne gangen også.

Og slik ble det til at jeg bodde hos Ole Johnny i noen få dager til neste utbetaling fra NAV kom inn på konto.  Mens jeg var der indikerte Ole Johnny at jeg kanskje burde forsøke å ringe Roger.  Hvilket jeg senere den samme dagen gjorde.  Men da traff jeg en Roger som var kald og nokså avvisende i måten han snakket til meg på.  Det ble en meget kort samtale som jeg bare ønsket en slutt på snarest mulig.  Det var så utrolig vondt å få min mistanke fra flere måneder tidligere bekreftet.   

Men pengene fra NAV kom få dager senere og det ga meg muligheten til å reise til Bergen der jeg så bodde hos en annen god venn i 3 uker.  Fikk et eget rom i andre etasje og det var bra, – for også under dette oppholdet fikk jeg en voldsom PTSD nedtur.  I smerte og fortvilelse skrev jeg fra sengen min et brev til en meget kjent norsk pastor jeg hadde truffet og blitt ganske godt kjent med i Oslo.  Det var ment som et rop om HJELP, – og med et håp om at han kanskje kunne gjøre noe for meg.  Men svaret jeg fikk to – tre dager senere var nok en stor skuffelse:  Et meget kort og kaldt brev der han avviste at han på noen måte kunne hjelpe.  Ikke et ord om at han var lei seg for å høre hvordan jeg hadde det, – ikke et ord om at han var lei seg over å lese hvordan «kristne forretningsfolk» behandler hverandre!

En «kristen bror» hadde skuffet meg igjen!  Ikke så mye ved at det ikke var noe hjelp å få der heller, – men med hans korte, kalde svar!  Som om han sa, – «huff, – bort med han, – kost Helge under teppet!»

En forferdelig vond uke i Kristiansand:

Etter Bergen reiste jeg så til Kristiansand der et venne-ektepar ønsket meg velkommen til sitt hjem og jeg fikk bo hos dem i 10 dager i en liten hybel-leilighet de hadde over garasjen.  Men her ble det ikke et spesielt hyggelig opphold.  De gjorde så godt de kunne for meg, – helt fantastisk, – men et voldsomt og uhyggelig smertefullt C-PTSD angrep satte meg totalt ut av spill i nesten en hel uke. Det er sjeldent dette har skjedd, men denne gangen gråt og ropte jeg i store smerter! En opplevelse som deretter inspirerte meg til å skrive dette siste kapittelet i boken min «Fienden På Innsiden»: 

https://issuu.com/fienden-innsiden/docs/fienden_-_kapittel_5_-_pdf?mode=window

Det nærmet seg nå jul igjen, og ned i stuen hos dette hyggelige ekteparet var det allerede pyntet til jul.  Hvilket for meg var omgivelser som ga meg ytterligere ubehag og et ønske om å komme meg vekk.  Siden jeg flyttet fra Trondheim og Norge har jeg ikke feiret jul en eneste gang.  Ingen har invitert meg til dette, og jul helt alene har for meg kun blitt nok en kilde til onde følelser dessverre.

Det var med andre ord på tide å igjen komme seg ut av Norge.  Økonomien var ikke blitt en krone bedre og det eneste jeg kunne tenke på var hvor vondt og økonomisk totalt umulig det var for meg å oppholde meg det landet som hadde gitt meg så mange problemer og så mye smerter.  Dermed tok jeg bussen fra Kristiansand til Grimstad hvor nok en god venn ventet med middag og en natts overnatting.  Og da jeg våknet hos han dagen etter rundt den 7. Desember hadde jeg igjen akkurat nok penger til å kjøpe en togbillett nordover til østlandet igjen.  Men hvor skulle jeg finne et sted å sove der?

Det var nå jeg igjen forsøkte å ringe Ole Johnny.  Men han svarte ikke på telefonen.  Så var det jeg kom til å tenke på en annen venn som bor på Kongsberg men som jeg aldri før hadde besøkt der.  Dermed ringte jeg han og der var jeg velkommen til å komme å sove i en natt eller to.  Håpet mitt var imidlertid Ole Johnny igjen.

Skuffelsene i byen Moss:

På toget fra Arendal til Kongsberg forsøkte jeg så å ringe Ole Johnny igjen, – men han tok ikke telefonen.  Så kommuniserte jeg med en annen felles venn i Moss som fortalte at han hadde snakket med Ole Johnny for ikke så lenge siden den dagen, så han forstod heller ikke hvorfor han ikke tok telefonen når jeg ringte.  Og han lovte å si fra til Ole Johnny om at jeg forsøkte å få tak på han.

Neste morgen hjemme hos min Kongsberg venn forsøkte jeg igjen, men det var ikke svar å få.  Og da ble jeg ganske sikker på at av en eller annen grunn hadde kanskje Ole Johnny vendt meg ryggen sammen med Roger.  Jeg var godt kjent med at de to hadde en god del med hverandre å gjøre som et resultat av at jeg introduserte dem for hverandre.

Jeg må innrømme at det gjorde vondt, – det var bittert på toppen av alt annet å oppleve også dette fra to «kristne brødre».  Jeg fortalte dette og andre ting til min venn som jeg bodde hos på Kongsberg og han så tårene mine trille mens jeg delte med han mine smerter og tanker rundt dette og annet.

Mens jeg var i Kongsberg og ventet på min neste utbetaling fra NAV, – fikk jeg imidlertid hjelp fra en annen god venn som kom og besøkte meg i Kongsberg helt fra Lillestrøm.  Og resultatet fra et meget hyggelig møte med han ble et beløp på kr. 5.000,-.  I tillegg fikk jeg litt hjelp fra min venn på Kongsberg og dermed hadde jeg igjen når NAV pengene kom penger nok til å igjen «rømme» fra Norge og til et land med et betydelig lavere kostnadsnivå.  Mer om det i annen post her på bloggen.  Jeg ble nå imidlertid i stand til å fly fra Norge til Riga i Latvia i første omgang med Wizzair fra Torp den 16. Desember 2020.

Hovedpoenget med det jeg har skrevet i denne blogg-posten var imidlertid den for meg meget smertefulle og triste opplevelsen det er å oppleve at nok en gang vender såkalte «kristne venner og brødre» meg ryggen.  Og de gjør det garantert på bakgrunn av en eller begge av følgende årsaker;

  • En opplagt manglende evne til å forstå de meget alvorlige problemene et C-PTSD offer må slite med.
  • Eller fordi de har blitt fortalt løgner eller andre negative ting om meg og hele den forferdelige historien rundt «Fienden På Innsiden».

Jeg vet i alle fall at jeg ikke bevisst har gjort noe mot verken Roger eller Ole Johnny som burde gi noen av dem noen grunn til å vende meg ryggen.  Og i tillegg uten å gjøre et eneste forsøk på å forklare noe som helst til meg!  Jeg har, spesielt ovenfor Roger, gjort alt jeg kan for å vise min dype og STORE takknemlighet for alt han har gjort for meg i denne forferdelige historien.  Men, hvis han mener det rette er å bare skyve meg bort, hvis han mener at jeg ikke en gang er et menneske godt nok til å få en liten forklaring, – da sier jeg med sorg i hjertet: 

«Fryktelig trist Roger, men da får du bare sitte der med den meningen».

Kristne brødre og tidligere venner har nå så til det ubeskrivelige skuffet meg og gjort meg vondt!  Og hva denne delen av hele denne forferdelige historien angår, – så føles det som om noen av dem;

Har gitt meg et kraftig spark mens jeg fremdeles ligger nede!

Som en person som daglig, ja hver eneste time av hver eneste dag, sliter veldig med C-PTSD, – legger det ytterligere tunge stener til byrden å bli avvist på denne måten.  Men jeg er jo langt fra alene, – dette er noe som helt sikkert hundretusenvis av kvinner og menn med PTSD over hele verden dessverre opplever.  Selv begynner jeg noen ganger å føle meg litt «spedalsk».

Ensomhets-følelsen som kommer fra dette har imidlertid blitt stadig tyngre å leve med.  Både når det gjelder forhold til både venner og familie.  Og i noen av mine tyngste stunder kommer dette spørsmålet til meg i tankene:  

Var det slik de spedalske i Bibelen opplevde det tro?

Til deg Magnar Kongestøl, og dere andre som var medskyldige i å skape denne forferdelige situasjonen for snart 9 forferdelige år siden, vil jeg bare stille dette spørsmålet:  Har du/dere overhodet ingen moral eller samvittighet?

Du og de andre har et FORFERDELIG ansvar for livet til et medmenneske som har blitt totalt KNUST og ødelagt de siste 9 årene og som du nekter å anerkjenne, som du bare vender din kalde rygg til.  

Jeg gråter i smerter og fortvilelse flere ganger i uken Magnar Kongestøl.  Det har jeg gjort i snart 9 lange, tunge forferdelige år.  Når gråt du sist i smerter og fortvilelse?  Eller når gråt du i fortvilelse over det livet du har ødelagt?