Men det gjelder jo ikke bare Norge. En hel verden har blitt pill råtten! Se f.eks. denne videoen med Glenn Beck som forteller oss en historie der FBI raider en kristen families hjem der kone og 7 barn VETTSKREMT ble vitne til at far ble lagt i lenker og fraktet bort. Hvorfor?
I videoen over forteller Glenn Beck om en far som var engasjert i kampen mot abort og flere ganger hadde demonstrert mot dette utenfor flere av USA’s abort-klinikker. En type demonstrasjon som faktisk er beskyttet i den amerikanske konstitusjonen! Du som leser dette er kanskje er FOR abort? I så fall, – er du da kanskje også for at jeg som motstander skal bli arrestert og lagt i lenker foran mine barn kun fordi jeg demonstrerte mot noe du er positiv til? I så fall, – da blir også du et klart tegn på hvor gal og råtten vår verden har blitt!
Nå skal ikke denne blogg-artikkelen handle om abort. Men i stedet om det faktum at i dagens verden har rettssystemet og den måten myndighetene opptrer på og behandler sine borgere på mer og mer i mange tilfeller begynt å ligne på hvordan det var i det tidligere Sovjet Unionen. Eller hvordan det i dag er i Kim Jong-un’s Nord Korea. I USA er det ikke lengre tvil om at rettssystemet ikke lengre fungerer som det skal, at f.eks. FBI har blitt totalt politisert. Historiene på dette er mange og skremmende de siste få årene, med denne abortmotstandernes arrestasjon som et foreløpig siste eksempel av alt for mange. Og hvordan står det så til i Norge?
Vel, – vi har jo ingen norsk utgave av FBI i USA som opptrer med 30 agenter med maskingevær når en politisk motstander skal “taes ned” i sitt private hjem klokken 06:00 en tidlig morgen. (Historien om republikaneren Roger Stone i Florida for få år siden.). Nei da, absolutt ikke! Roger Stone var IKKE en livsfarlig narkotika-gangster, og var heller ikke mistenkt for verken voldtekt eller mord. Han var KUN en politisk motstander der hans fiender, ledelsen i dagens demokratiske parti i USA, SKAPTE falske og særdeles tvilsomme anklage-punkter mot Roger Stone. Og det var absolutt ikke noe her som burde ha gjort det nødvendig med over 30 FBI agenter med maskingeværer for å kunne arrestere en eldre mann foran hans syke eldre kone mens de enda lå og sov i sengen sin klokken 06:00 tidlig på morgenen.
Men så tilbake til Norge. De siste ukene har media i mitt tidligere hjemland vært fulle med stoff om det siste av en lang serie med grove justismord som tragisk nok har funnet sted i det landet så mange tror er bedre enn de fleste andre.
Intet kan dessverre være lengre fra sannheten. Den siste tiden har media i Norge brukt svært mye spalteplass på det faktum at Viggo Kristiansen etter å ha sittet over 21 år i fengsel for et drap han overhodet ikke hadde noe med å gjøre, endelig har blitt 100% frikjent! TV2 har med all ære til dem i denne saken, brukt mye tid på denne saken og har samtidig også minnet den norske befolkningen på 4 – 5 andre alvorlige mordsaker der en totalt USKYLDIG person ble dømt for et mord han ikke hadde begått. Følgende saker er vel kjent for de aller fleste:
- Fritz Moen saken i Trondheim. Det tragiske med denne saken er at Moen først fikk sin frikjennelse etter sin død 2005.
- Per Kristian Liland saken i Fredrikstad.
- Birgitte Tengs saken på Karmøy
- Thomas Quick saken.
Her er hvordan TV2 nylig dekket disse justismordene i Norge, – rene skandaler som MÅ få alvorlige følger for stat og myndigheter: (Klikk på bildet!)
Men alle disse sakene er justismord knyttet til MORD. Og det egentlig tallet på uskyldig dømte mordere er nok mye større. I tillegg til det faktum at justismord selvfølgelig ikke kun er knyttet til mordsaker men også til alt fra tyveri og voldtekt og mye annet.
I tillegg er flere andre saker omtalt som meget sannsynlige justismord i Norge, men har ikke ført til frikjennelse enda:
- Per og Veronica Orderud saken.
- Erik Jensen saken. Han ble dømt til 21 års fengsel kun basert på indisier i September måned 2017. Det er svært mange, inkludert folk i politiet, som mener at Erik Jensen var uskyldig og et stort arbeide pågår fremdeles for å få saken tatt opp igjen.
- Synnøve Fjellbakk Taftø saken, en virkelig SKREMMENDE historie der tidligere norsk statsminister Gro Harlem Brundtland spilte en meget sentral rolle og som du kan bli bedre kjent med her.
Personlig er jeg overhodet ikke overrasket over at det nå blir avslørt stadig flere justismord i Norge. Alt for ofte er justismord et direkte resultat av de en blanding av maktsyke polititjenestemenn og slike personer i politiet som er villig til å gjøre nesten hva som helst for å få den personen de mistenker dømt. Polititjenestemenn som ikke er i stand til eller villige til å innrømme at de gjør feil og at de har fokusert på feil person som den mulige skyldige. Og på denne måten ser vi på en måte justismord under planlegging av politi og andre myndighetspersoner. Som f.eks. ansatte i skattevesenet.
Jeg ble et direkte offer for et slikt forsøk på “et justismord under planlegging” da jeg ble tvunget til å gå gjennom et absolutt helvete i over 8 år mens politi og skattevesen “etterforsket” meg i en sak der jeg ble beskyldt for å ha stjålet 10,8 millioner kroner pluss skatteunndragelser for et flere millioner kroner! En norsk rekord i hvor mange år en sak kan etterforskes av politiet før saken kommer for retten.
Jeg ble 100% FRIKJENT i retten i Oslo høsten 1993 etter at MEGET ALVORLIGE beskyldninger var blitt rettet mot meg utrolige åtte (8) år tidligere. Men den samme dagen som jeg ble FRIKJENT sa en av sjefene på Oslo Politikammer følgende til meg før jeg noe BRUTALT ble kastet ut derfra:
“Jo da, vi vet du ble frikjent, men her på huset har vi en helt annen oppfatning av den frikjennelsen!”
Begynner du nå å se hvordan norsk politi har ledere ansatt som noen ganger gjør sitt beste i et forsøk på “å planlegge nok et justismord?” En ledende sjef ved Oslo Politikammer som kommer med en slik sinnssvak uttalelse er etter min mening et skremmende eksempel på en person som gjør nettopp dette!
Men jeg har min egen historie om norsk politi som bl.a. opptrer med falsk dokumentasjon og som underslår annen dokumentasjon som støttet min sak. Denne gangen skal jeg imidlertid beskrive to (2) meget grove tilfeller av hvor totalt arrogant og fullstendig i strid med alle rettsprinsipper norske myndigheter kan opptre:
HISTORIE 1: Jeg ble KASTET UT fra Oslo Politikammer på ordre av en politisjef som ikke godtok min frifinnelse i retten timer tidligere!
I boken jeg skriver på, Fienden på Innsiden, beskriver jeg mye mer av den utrolige historien som mange år tidligere førte til at jeg havnet i retten høsten 1993. En historie der jeg til å begynne med ble beskyldt for store skatte-unndragelser, underslag av ca. 10 millioner kroner og til og med svindel. Så, etter åtte (8) års såkalt “etterforskning”(norsk rekord i hvor lang tid det tok før en sak omsider kom til retten) ble jeg etter en tragisk-komisk versjon av en rettssak totalt FRIKJENT!
Forut for dette var jeg blitt forfulgt og løyet om av flere av de største avisene. Jeg var på den ytterste kanten til å ta mitt eget liv i den dypeste fortvilelse. Ingen som ikke har opplevd det kan forstå hvor alvorlig det er å leve med slike beskyldninger over seg i hele åtte (8) lange år. Ingen, ikke en gang min egen familie har vært i nærheten av å forstå hvilken forferdelig belasting det var gjennom disse årene! Flere tragiske detaljer rundt disse åtte årene blir beskrevet i boken “Fienden på Innsiden“. Men her og nå er poenget at jeg ble 100% FRIKJENT!
Min økonomi var imidlertid totalt knust og ødelagt. Enhvert forsøk på å komme i gang med ny virksomhet ble umuliggjort. Og da saken ble berammet for Oslo Byrett en November dag i 1993 hadde jeg ikke en gang penger for å reise fra Trondheim til Oslo for å delta i min egen rettssak. Derfor fikk jeg utlevert en rekvisisjon fra Trondheim Politikammer som ga meg flybillett en vei til Oslo. Deretter fikk jeg beskjed om at jeg hver dag skulle gå til dommerens kontor for å få penger til hotel og mat. Hvilket jeg gjorde.
Det var avsatt en hel uke til rettssaken. Men da vi kom til lunsj den tredje dagen (Onsdag) var saken ferdig og ble tatt til doms-avgjørelse. Hvilket altså ble 100% FRIKJENT! Hvilket jeg selvfølgelig ble meget glad for. Men deretter gikk jeg så til dommerens kontor igjen, denne gangen for å få penger til flybillett tilbake til Trondheim. Dommeren ga meg da beskjed om det ikke var hennes ansvar, nå måtte jeg oppsøke Oslo Politikammer og henvende meg til “reisekasse-kontoret” eller hva det nå var navnet på dette kontoret var.
Dermed spaserte jeg gjennom Oslo’s gater på vei til Grønland der Oslo Politikammer befant seg. Og inne i bygningen fant jeg det nevnte kontoret på en tavle og tok heisen opp til 5 etasje. Minutter senere står jeg foran en disk inne i dette kontoret. Damen bak disken fortalte meg at jeg nå måtte snakke med en avdelingssjef (navnet på vedkommende kan jeg ikke huske lengre) men vel fremme ved hans kontor fikk jeg beskjed om å sitte og vente på en stol ute på gangen. Og der satt jeg i over 20 minutter før jeg slapp inn til denne “sjefen”.
Kommer ALDRI til å glemme den behandlingen jeg ble utsatt for inne på dette kontoret. Der satt “sjefen” i den blå skjorten sin med “sjefs dekorasjoner” på skuldrene. Han så overhodet ikke på meg da jeg kom inn. Var kun fokusert på noe han skrev på et papir foran seg. Så stod jeg der på gulvet i frakken min og med stresskofferten i hånden. Pennen hans beveget seg over papiret før den stoppet. Han så fremdeles ikke på meg mens han så sier:
“Sett deg!”
“Nei takk” svarte jeg. “Jeg foretrekker å stå her jeg står”.
Pennen hans hadde begynt å bevege seg igjen men stoppet brått.
“Når jeg sier du skal sette deg, så SKAL du sette deg!” Her var det ingen tvil hvem som var sjefen!
“Nei, jeg vil ikke sette meg. Jeg kom kun hit for på en eller annen måte å få utbetalt det beløpet jeg trenger for å reise tilbake til Trondheim!”
For første gang snudde han seg mot meg, stirret meg inn i øynene mens han med kald hard stemme sa:
“Hvis du tror at vi her hos politiet har for vane å utbetale penger til de som begår kriminelle handlinger, da tar du fryktelig feil!”
Jeg ble først sjokkert, men fattet meg raskt mens jeg fremdeles stod der på gulvet med stresskofferten min i hånden. De åtte årene jeg hadde vært under såkalt “etterforskning” hadde vært en forferdelig påkjenning. To ganger kom jeg farlig nær ved å ta mitt eget liv. Og nå stod jeg her og ble nødt til å høre på denne maktsyke, hovne politisjefen fremdeles beskylde meg for kriminelle handlinger?! Jeg tok meg kraftig sammen før jeg så politisjefen i den ble skjorten og de fine dekorasjonene på skuldrene mens jeg så han inn i øynene og spurte:
“Unnskyld meg, men beskylder du meg fremdeles for kriminelle handlinger? Er du ikke klar over at jeg ble blankt frifunnet i retten i dag?” Den kvalme drittsekken av en politisjef hadde svaret klart:
“Jo da, – men her på huset har vi vår egen oppfatning av den frifinnelsen!”
Han snudde seg så mot papirene på pulten sin, tok pennen i hånden og begynte å skrive litt igjen mens han sa:
“Nå, – kom deg ut herfra!”
“Nei!” svarte jeg høyt og kontant fra plassen min på gulvet. “Her blir jeg stående inntil jeg har fått det beløpet i penger jeg trenger for å reise tilbake til Trondheim!”
Han slapp pennen sin igjen, plukket telefonrøret opp fra telefonen og slo et nummer. Sekunder senere sender han følgende ordre inn i telefonrøret:
“Send opp to sterke karer til meg. Jeg har en fysikk stående på gulvet her som nekter å forlate kontoret mitt. Han skal bæres ut og deretter kan dere kaste han nedover gressplenen utenfor hovedinngangen!”
Og dermed, bare minutter senere kommet to muskel-sterke politibetjenter inn på kontoret der jeg fremdeles stod. De løftet meg opp fra gulvet med stresskoffert og det hele som om jeg var en utstillingsdukke. Og slik ble jeg bært ut av politisjefens fine kontor og bortover gangen utenfor. Fortsettelsen på denne historien kan du senere lese mer om i boken jeg skriver “Fienden på Innsiden“. Det finnes dessverre ikke tvil, FIENDEN vår finnes også på innsiden i den flotte bygningen til Oslo Politikammer, i Det Norske Stortinget og dessverre, noen ganger også i mange kirker og menighetshus rundt om i landet.
HISTORIE 2: Til TROSS for en fullstendig frikjennelse fortsatte skattevesenet å forfølge meg med en regning på nesten 2 millioner kroner, hvis grunnlag jeg også var 100% blitt frikjent for!
Det var i 1996 tre (3) år etter frikjennelsen og jeg satt igjen med selvangivelsen som skulle underskrives “på ære og samvittighet”. Ved siden av selvangivelsen lå det en regning fra skattevesenet som nå var ved å nå 2 millioner kroner. Dette var en regning jeg hadde levd med i over 10 år nå og som kom utifra en skjønnsligning basert på de forferdelig og falske beskyldningene som ble rettet mot meg i 1985.
Jeg satt der og så først på selvangivelsen. Deretter på skatteregningen på totalt nesten 2 millioner kroner. Og der satt jeg altså å skulle skrive under et papir som skulle sendes inn til det offentlige “på ære og samvittighet” samtidig som de samme myndighetene krevde meg for 2 millioner kroner som jeg var FRIKJENT for i retten!
Min konklusjon kom raskt og en del av denne konklusjonen var at jeg ALDRI mer kom til å skrive under noe som helst som hadde med det offentlige å gjøre, og spesielt ikke på “ære og samvittighet” så lenge de bare fortsetter med å knuse meg og mitt liv. Derfor bestemte jeg for å oppsøke ligningskontoret dagen etter for en alvorsprat.
Neste dag satt jeg på et offentlig kontor igjen. Rett ovenfor en lignings-funksjonær med ny datamaskin på pulten sin. Jeg skjøv skattekravet på nesten 2 millioner kroner over pulten til han og spurte:
“Står dere fortsatt fast på at jeg skylder dere disse pengene?”
Han så litt på papiret han nå hadde foran seg, brukte deretter den nye datamaskinens tastatur og så pa skjermen i noen sekunder.
“Ja, – det gjør vi selvfølgelig!” svarte han som om det var en selvfølge. Jeg så på lignings-funksjonæren og spurte:
“Men si meg, er dere ikke klar over at jeg ble 100% frikjent for hele grunnlaget for denne fordømte skatteregningen i retten i Oslo for mer enn 3 år siden?” Funksjonæren må ha gått på det samme kurset som politisjefen på Oslo Politikammer som jeg ble kjent med 3 år tidligere for han svarte:
“Jo da, – men her på huset har vi vår egen oppfatning av den frifinnelsen!”
Jeg satt der i besøks-stolen hans og trodde ikke mine egne ører! Dette var jo NØYAKTIG de samme ordene uttalt av en hoven politisjef på Oslo Politikammer ca. 3 år tidligere! Finnes det et eller annet kurs-opplegg i det offentlige hvor de ansatte lærer seg hvordan de skal forhold seg til frifinnelser i retten der det offentlige har tapt?
Jeg reiste meg, tok selvangivelsen min og rev den i flere stykker før jeg slengte bitene ned på pulten hans mens jeg sa:
“Dette blir garantert min siste selvangivelse innlevert fra meg i mitt liv. Nå tvinger det offentlige Norge, nå med lignings-myndighetene i spissen, meg å gå under jorden. Og under jorden går jeg kort tid etter at jeg har forlatt dette fordømte kontoret. Og derfra skal jeg tjene mine penger SVART og spare opp nok til å sikre meg et godt liv langt vekk fra Norge og Europa!”
Jeg tok de første skrittet mot døren, men snudde meg og sa:
“Dere, norsk politi og norske myndigheter har allerede gjort alt for mye for å ødelegge mitt liv, dere har nesten lykkes å skyve meg ut i et tragisk selvmord. Hvis dere tror at jeg frivillig gir dere en eneste mulighet til å ta noe fra meg og mitt liv, da tar dere fryktelig feil!”
Dermed gikk jeg til døren, åpnet den og tok det første skrittet ut i gangen utenfor. Men igjen stoppet jeg og snudde meg mot mannen som fremdeles satt der bak pulten sin og sa:
“Men hvis dere forandrer mening om den fordømte oppkonstruerte skatte-regningen du har der, ring meg, kanskje vi utrolig nok allikevel kan bli enige?!”
Dermed forlot jeg kontoret hans og slengte døren igjen med et lite smell. Ja. – jeg var MEGET oppbragt, jeg var meget nær ved å miste all kontroll over meg selv. Og i den sinnstilstanden forlot jeg det norske lignings-kontoret og har siden ALDRI satt mine føtter verken der eller i noen andre kontorer som har med skatt å gjøre.
I tiden etter denne opplevelsen, (nok en sjokkerende opplevelse med det “offentlige Norge” i en serie av slike opplevelser) gjorde jeg nøyaktig som jeg fortalte lignings-funksjonæren at jeg ville gjøre. Jeg “gikk under jorden”, med andre ord, jeg meldte ikke flytting til folkeregistret da jeg flyttet kort tid etter dette. Og heller ikke da jeg flyttet til Tyholtveien 76 i Trondheim ikke lenge etter dette igjen. Og hele tiden jobbet jeg med å forsøke a tjene mine penger i utlandet, noe jeg til slutt lykkes med slik at det til slutt ble mulig for meg i 2008 å pakke ned alt jeg eide i min bolig i Trondheim og flyttet til Panama City i Panama.
Og de to historiene er bare toppen av isberget for hvorfor jeg ble nødt til å forlate Norge for godt høsten 2008. Kanskje du begynner å forstå meg nå?
Eller la meg si det slik: Hvis jeg påstod at DU skylder meg 2 millioner kroner, ville du bare betalt meg da? Selvfølgelig ikke fordi du skylder meg ikke 2 millioner kroner! Det er enkelt! Også hvis du i en rettssak ble totalt frikjent for ethvert grunnlag for et slikt krav? Eller mener du kanskje at fordi det er den norske stat som kommer med et slikt krav så skal vi bare godta galskapen?