Mitt farvel til Norge og Norske skattemyndigheter ble en absolutt NØDVENDIG handling for å sikre min egen rett til å overleve i en ellers råtten og stadig farligere verden.
DEL 1: Skatt, din FRIHET og litt om hvordan jeg ble formet til den jeg er i de spørsmålene som har med skatt å gjøre.
Boken jeg skriver på, Fienden på Innsiden, har et bilde på forsiden av et menighetshus (kirke) og av Det Norske Stortinget. Og bokens tittel er ment for å fortelle at alt for ofte er våre fiender dessverre å finne på innsiden av begge disse to bygningene. Slik ble det i alle fall for meg. Og de mest groteske opplevelser med norske myndigheter, først og fremst med politi og skattemyndigheter, bidro til at jeg ble meget syk og antagelige er skadet for livstid. Jeg overlater til boken jeg skriver å etter hvert fortelle den fulle og hele forferdelige historien her.
Men hva har dette med SKATT å gjøre spør du kanskje? Vel, en viktig bit i min livshistorie var den gangen jeg som meget ung mann fikk min første lønnsutbetaling da jeg jobbet som sjåfør for Brødfabrikken i Trondheim. Der stiftet jeg bekjentskap med ordet ‘skatte-trekk” og kom i en samtale med min far om dette. Han var den som fortalte meg at “alle må betale skatt for å bidra til “fellesskapets goder”. Men det som gjorde mest inntrykk på meg var da han også kom til å fortelle at jo mer du tjener, jo høyere blir den prosenten du skal betale i skatt! Dette krasjet fullstendig både med min oppfatning av hva som var rettferdig og samtidig også med min tidlig veldig sterkt utviklet FRIHETS-sans.
Oppe i mitt gutterom senere den kvelden lå jeg alene i sengen og tenkte på disse tingene. Spesielt på det faktum at jo mer jeg kom til å tjene i årene som lå foran meg, jo STØRRE ville min skatteprosent bli! Husker at dette gjorde meg nesten sint. Hvorfor skulle jeg straffes gjennom en mye høyere skatteprosent hvis jeg jobbet hardt, var dyktig og skapte noe som hadde verdi for andre og som ga meg en mye større brutto inntekt?
Noen vil da argumentere: Ja men, – det er vel bare rettferdig at de som tjener mer også bør kunne bidra mye mer til samfunnets fellesgoder? Kanskje det, – men hvis du hadde en flat skatteprosent på f.eks. 20%, og hvis du tjente 600.000 kroner et år, da ville du bidra med 120.000 kroner til ‘felles-godene”. En person som tjente 6 millioner kroner ville med den samme skatteprosenten bidra med 1,2 millioner kroner til felles-godene! Med andre ord denne personene bidrar med 10 ganger mer til samfunnets “felles-goder” og DET burde være mer enn nok!
Det var da jeg først tenkte gjennom disse regnestykkene at begynte å se sammenhengen mellom SKATT og enkeltmenneskets FRIHET. Og neste morgen var det som om en setning kom til meg som jeg skrev ned med spesielt fine bokstaver på et A4 ark som deretter ble limt opp på veggen i gutte-rommet mitt:
“Jo mere myndighetene krever at du skal betale i skatt på din personlige inntekt, – Jo mindre har du igjen av din personlige FRIHET!”
Og etter som årene har gått og mine personlige erfaringer, samt alt det jeg har blitt i stand til å studere og stadig bedre forstå, så har jeg blitt overbevist om følgende: Det du blir avkrevd i skatt på din personlige inntekt handler ikke så mye om et egentlig behov for å bidra til finansiering av “fellesgodene”, men i stedet langt mer om å få en stadig større KONTROLL over deg og det meste av det du gjør i ditt liv.”
Gjennom årene 1984 til slutten av 1992 gikk jeg gjennom en historie med tidligere “kristne forretningspartnere”, med norske skattemyndigheter og norsk politi som alvorlig båt skadet og merket meg for resten av mitt liv. I boken “Fienden På Innsiden” vil jeg etter hvert skrive mye om dette. Men la meg her trekke ut en viktig bit av historien som førte til at jeg endte opp med å bli den jeg er og som også førte til at jeg for 13 år siden bokstavelig talt “flyktet” fra Norge og flyttet til Panama City i Panama.
Det begynte med at jeg ble angrepet av et samlet kobbel med det jeg den dag i dag kaller for “overgripere” fra Oslo Politikammer og Skattemyndighetene. Jeg var i utgangspunkt siktet for bl.a. å ha underslått 10,8 millioner kroner fra det Amerika eide selskapet jeg var dagelig leder og styreformann i. Deretter fulgte en REKORD-lang såkalt “etterforskning” på hele 8 år før saken kom for retten i Oslo. (Norsk rekord i hvor lang tide en såkalt politi etterforskning kan ta! En rekord jeg tror står seg den dag i dag.) Og ved to (2) forskjellige anledninger kom jeg meget nær å ta livet av meg selv som et direkte resultat av hele denne forferdelige historien. Alt dette om mye mer vil du etter hvert bli i stand til å lese mye, mye mer om i boken min.
Men et resultat av denne historien var at jeg også bli skjønnslignet av skattemyndighetene for penger jeg angivelig skulle ha tatt ut av selskapet til meg selv UTEN å betale skatt for disse pengene. Etter 2 1/2 dag i retten ble jeg BLANKT frifunnet for alle tiltalepunkter, inkludert for det punktet som førte til at jeg ble skjønnslignet og etter frifinnelsen fremdeles satt med en regning fra kemneren på nærmere 2 millioner kroner.
Jeg husker godt den kvelden, det tredje året etter frifinnelsen jeg satt og så pa selvangivelsen som igjen skulle fylles ut og sendes inn til skattemyndighetene. Og som jeg liksom på “ære og samvittighet” skulle underskrive. Ved siden av selvangivelsen lå imidlertid regningen fra Kemneren på nesten 2 millioner kroner. Husk: Jeg var blank frifunnet i retten for hele grunnlaget for denne regningen!
Så der satt jeg den kvelden og så på disse to dokumentet på bordet foran meg. Jeg var jo krystallklar i mine egne tanker på at jeg ALDRI kom til å betale en eneste krone som gjaldt denne regningen på nesten 2 millioner kroner! Først ødelegger norske myndigheter livet mitt gjennom en smertefull og for meg meget vanskelig “etterforsknings-periode” på 8 år! Og deretter vil de til tross for FRIKJENNELSEN kreve meg for 2 millioner kroner!? Over min døde kropp var selvfølgelig min holdning til dette!
Dermed bestemte jeg: Neste dag skulle jeg ta med meg disse papirene og oppsøke ligningskontoret for en samtale rundt alt dette. Og dermed satt jeg der dagen etter, like etter lunsj, på kontoret til en lignings-funksjonær som hadde som jobb-oppgave å kreve inn så mye penger fra den enkelte norske skattebetaler som overhodet mulig. Jeg skjøv regningen pa nesten 2 millioner kroner over bordet til han og spurte:
“Mener dere fremdeles at jeg skal betale dette beløpet?”
Han tok den store skatteregningen til seg, studerte den litt, sjekket med det datasystemet de hadde på denne tiden, og svarte meg:
“Ja, – det gjør vi selvfølgelig. Men vi kan jo komme frem til en betalings-avtale over tid!”
Jeg hadde jo ikke forventet et mye annerledes svar og hadde min neste kommentar liggende klar på leppene:
“Så dere tar overhodet ikke hensyn til at jeg faktisk for tre år siden ble blankt frifunnet i retten for hele grunnlaget for denne skjønnsligningen fra dere?”
Han så meg rett inn i øynene og uten et snev av dårlig samvittighet eller noen annen form for medmenneskelighet svarte han meg:
“Vel, her på huset har vi vår egen oppfatning av den frifinnelsen!”
Det var nesten som om jeg hadde forventet et slikt svar. Interessant nok, det var ganske nøyaktig de samme ordene jeg fikk høre fra en avdelings-sjef ved Oslo Politikammer bare timer etter at jeg var blitt frikjent i retten. (Denne historien kan du også senere lese om i boken min.). Dermed tok jeg selvangivelsen som fremdeles lå på min siden av den kontor-pulten jeg satt ved, rev den opp i flere biter om nesten kastet disse bitene over pulten til den hovmodige lignings-funksjonæren mens jeg sa:
“Ja vel, – da ble dette den absolutt SISTE selvangivelse innlevert fra meg så lenge jeg lever i dette landet! Jeg kommer nemlig ALDRI til å betale en eneste kroner på det beløpet dere mener jeg skylder dere! Et beløp som dere såkalt skjønnslignet meg for basert på ting jeg ble TOTALT FRIKJENT for i retten for tre år siden!”
Jeg reiste meg fra stolen min, så litt ned på den fyren som satt der og sa omtrent følgende:
“Dere har nå nettopp tvunget meg til å gå under jorden! Ikke nok med at dette fordømte landet og dets myndigheter først stjal og ødela åtte (8) år av mitt liv som ved to forskjellige anledninger nesten førte til at jeg tok mitt eget liv, men så tror dere at dere også skal få plage meg i mange år til ved å avkreve med 2 millioner kroner som JEG IKKE ER SKYLDIG DERE!? Det blir ALDRI aktuelt! Jeg vil nå i det skjulte sørge for å tjene nok penger SVART til at jeg snarest mulig kan forlate dette landet for godt. Og når jeg lykkes med det vil du/dere aldri mer se meg eller finne meg! Og heller aldri mer få en eneste fordømt krone av meg i inntektsskatt!”
Ikke nok med at disse fordømte myndighetene nesten lykkes med å ta livet av meg en gang, nå ville de straffe meg og gjøre et nytt forsøk? Til tross for FRIFINNELSEN!? Med disse tankene i hodet vendte jeg ryggen til representanten for staten Norge og gikk mot døren ut av kontoret hans. I døråpningen snudde jeg meg tilbake til han og sa:
“Men, hvis dere skulle komme på bedre tanker og glemme det vanvittige kravet deres på 2 millioner kroner, ring meg eller skriv til meg og vi kan kanskje møtes for en ny samtale.”
Dermed forlot jeg det norske ligningskontoret for siste gang og hørte selvfølgelig intet fra noen om dette. Kort tid etter flyttet jeg til ny bolig uten å levere inn flytte-attest og derfra begynte jeg mine planer om å skape meg såkalte svarte inntekter ved hjelp av forskjellige utenlandske forretningstransaksjoner. Og så, ca. 10 år senere ble jeg endelig i stand til å forlate Norge for godt. Alle mine eiendeler ble flyttet inn i en container og fra min tidligere bolig i Tyholtveien i Trondheim flyttet jeg til Panama City i Panama. Et sted som selvfølgelig også alltid har vært kjent som et skatteparadis. Et sted der utlendinger enkelt kan få oppholdstillatelse og dermed bo. Samtidig med at alle inntekter tjent fra virksomhet som finner sted utenfor Panama er 100% skattefrie!
Ja, hvis du virkelig regner på det så kommer du raskt opp i over 70%! Først den personlige inntektsskatten, skal vi si et sted på rundt 30%? Deretter det faktum at alle norske kvinner og menn hver eneste dag betaler 25% i MVA på praktisk talt alt de kjøper. Og så, hvis vi fortsetter med bilen din og ikke minst den daglige bruken av denne, nok et KRAFTIG opp mot godt over 70%! I tillegg til at dette, legg til sjokolade og sukker-avgift, eiendomsskatt, bompenger, strømavgift til staten, avgifter på alkohol, dokumentavgifter, osv. osv. Det alt dette egentlig betyr er jo at du først jobber minst 70% av tiden din kun for stat og kommune, og til slutt får du kun 30% av tiden du kan jobbe for deg selv og din familie. Er du ikke da egentlig en slave av staten?
Og, når du først begynner å studere dette, og virkelig regner på det, så begynner kanskje også du å se at den personlige inntekts-skatten ikke er så viktig i det store bildet, og at denne skatten faktisk meget lett kunne ha vært fjernet. Jeg kommer tilbake til dette i en annen post. Gå derfor ikke glipp av DEL 2 og DEL 3 osv.
