Med sterkt redusert helse p.ga. min C-PTSD lidelse ble jeg mot min vilje TVUNGET til å flytte tilbake til Norge tidlig i Mai måned 2019. Der begynte en vond og stressende kamp med NAV som endte med innleggelse på Moss Sykehus i November 2019. Og så, få uker senere, etter et endelig avslag fra NAV, ble jeg for andre gang TVUNGET til å “flykte” fra Norge til Mykolaiv i Ukraine i et desperat forsøk på kunne overleve rent økonomisk.
Denne gange føltes det virkelig som om jeg FLYKTET fra mitt eget fedreland! Jeg hadde aldri trodd det var mulig for meg å få en så sterk følelse av at Norge og norske myndigheter virkelig var ute etter å knuse meg. En reaksjon som sikkert var forsterket p.g.a. av min C-PTSD lidelse. Historien om denne “flukten” er som følger:
Etter at jeg kollapset på gulvet i resepsjonen på det hotellet der jeg bodde i September måned 2012 da jeg fikk telefonen fra en kunde i Norge om at mine “kristne venner og forretningspartnere” rett og slett hadde overtatt, stjålet mitt selskap fra meg, fikk jeg ca. 5 måneder senere diagnosen PTSD. En diagnose som ble forandret til C-PTSD (Complex Post Traumatisk Stress Dysfunksjon) etter en grundig undersøkelse hos en av Russlands ledende eksperter på området utenfor Moskva. Du kan sette deg bedre inn i detaljene rundt denne delen av min livshistorie ved å lese dette kapittelet i boken “Fienden På Innsiden” her:
Etter denne kollapsen og gjennom de to neste årene gikk det helt galt med meg både helsemessig og økonomisk. I april måned 2014 kom jeg til Spania på invitasjon fra en god venn som het Oddvin som bodde der da. Det året fylte jeg 67 år og var dermed kvalifisert for “minstepensjon”. Men da jeg ikke hadde bodd i Norge på flere år i kombinasjon med det faktum at jeg gjennom flere år hadde “levd under jorden” manglet jeg mye av det som kalles for “pensjonspoeng”. I tillegg, siden jeg ikke bodde i Norge var det ikke mulig å innvilge såkalt “tilleggspensjon” som ellers ville ha bragt den normale minstepensjonen opp til dens normale på nivå på “fantastiske” kr.12.300,- pr. måned. Hvilket dermed brutalt reduserte min “minste-pensjon” med ca. 50%! Jeg hadde noe over 20.000 kroner igjen på kontoen og hadde bare en uke tidligere fått “innvilget” en minstepensjon på litt over 6.000 kroner pr. måned. Min økonomiske fremtid var desperat usikker for å si det mildt!
Men min gode ikke-kristne venn i Spania som jeg da bodde hos og som hadde vært en investor i det selskapet som i praksis ble stjålet fra meg, (og som derfor tapte rundt 100.000 dollar på dette) viste seg TIL TROSS FOR dette tapet å være en utrolig god venn og et virkelig godt medmenneske. Han ble klar over min desperate situasjon og tilbød meg en leilighet han hadde i sokkeletasjen i huset sitt der jeg kunne bo uten å betale husleie.
Deretter begynte 5 – 6 meget vanskelige år der jeg jeg virkelig forsøkte å komme i gang med ny inntekts-skapende virksomhet. Men helsen sviktet, jeg fungerte ikke lengre som et normalt menneske fordi om få kunne se dette på meg. Og etter litt over 5 år ble min gode venn dessverre kreftsyk og måtte reise til Norge for behandling. Ikke lenge etter fikk jeg den triste meldingen at han ikke lengre var blant oss og da forstod jeg at min fremtid i “gratis-leiligheten” han hadde stillet til min disposisjon også var kommet til sin ende.
Så ble jeg, mot min vilje, TVUNGET til å flytte tilbake til Norge. En avgjørelse som bare gjorde vondt verre og så førte til at jeg bokstavelig talt måtte rømme fra Norge igjen 8 måneder senere!
Det var da en annen meget god venn som heter Roger tilbake i Norge “reddet meg” fra en ellers håpløs situasjon. Han tilbød meg å komme tilbake til Norge hvor jeg kunne få bo hos han en tid. Jeg må innrømme at tanken på nå å bli tvunget til å flytte tilbake til Norge var særdeles vond og vanskelig å svelge. Men uten penger og uten et sted å bo, og med en helse som p.g.a. min C-PTSD lidelse bare sakte ble dårligere, hadde jeg ikke lengre noe valg. Og slik kom jeg så i Mai måned 2019 tilbake til Norge og til Roger i Moss.
Tre dager senere etter en god middag som Roger hadde laget og servert, sitter vi i stuen hans og snakker sammen. Jeg visste det jo innerst inne at NAV var den eneste løsningen. Det er nok vanskelig, om ikke umulig, for andre å forstå dette: Men mitt forhold til Norge og norske myndigheter var så til de grader skadet og ødelagt at tanken på begynne en ny runde med NAV gjorde det umulig for meg å engang tenke på det. Vi snakket om dette og Roger lovte å bli med meg. Og dermed satt jeg igjen på et NAV kontor, denne gangen sammen med Roger og rett ovenfor en hyggelig dame som var avdelingsleder for NAV Rygge utenfor Moss sentrum.
Jeg fortalte og forklarte henne min tidligere historie med NAV og det faktum at jeg var nektet full minste-pensjon fordi jeg ikke hadde bodd i Norge. (Hvilket forøvrig også gjorde at jeg egentlig havnet midt i NAV skandalen det samme året.). Uansett, den hyggelige avdelingssjefen lyttet tålmodig til alt jeg hadde å si, inkludert det faktum at jeg nå hadde meldt flytting tilbake til Norge på Rogers adresse i Moss. Alt dette samtidig som hun åpent innrømmet at ikke en gang med 100% minstepensjon utbetalt var det mulig for noen å overleve i Moss med dagens levekostnader.
Konklusjonen på dette møtet ble at den hyggelige avdelingssjefen tok frem et søknads-dokument som bestod av flere sider som vi så sammen fylte ut på best mulig måte og som jeg underskrev. Før vi forlot kontoret hennes sa hun at hun var sikker på at dette ville gå bra og at jeg nok ville få min fulle “minstepensjon” men at det som regel kunne ta både 2 og 3 måneder før et svar ville foreligge.
Dermed gikk det meste av sommeren i Moss i 2019 med til å vente på svar fra NAV. Jeg sov på Rogers sofa i hans stue som ikke var det beste stedet for en god natts søvn dessverre. Men jeg var jo uansett usigelig takknemlig ovenfor Roger som ellers gjorde sitt beste for meg hver meg hver eneste dag.
Det var først i månedsskiftet August/September det endelig kom et svar fra NAV. Roger kom inn med dagens post og leverte meg en konvolutt med NAV logoet på. Vi var begge like spente mens vi satt der i sofaen, han i to-seteren og jeg i tre-seteren. Jeg rev opp konvolutten og tok ut brevet som jeg så begynte å lese. Og nederst på side to fant jeg svaret: Det var blankt avslag!
Jeg reagerte med sterke følelser inne i meg. Kjente at gråten presset på og fikk på nytt en følelse at Norge definitivt hadde bestemt seg for å knuse meg. Jeg kastet brevet over til Roger som så også begynte å lese de nesten 2 sidene avsluttet med et blankt avslag som NAV hadde skrevet til meg. Han ristet så på hodet og utbrøt:
“Utrolig!”
Det ble et minutts stillhet før Roger igjen sa noe:
“Men Helge, – dette hadde jeg aldri trodd var mulig i Norge. Nå må du finne deg en god advokat!”
“Men Roger” – svarte jeg. “Det vil jo omgående koste meg en hel liten formue og det har jeg jo ikke råd til!”
“Vel Helge” svarte han. “Hvis dette ikke går å fa til med en eller annen fri rettshjelp ordning, så skal jeg trå til med litt penger!”
Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle si. Den gode Roger hadde igjen vist meg hvilket fantastisk medmenneske han var og jeg begynte senere den kvelden å søke etter advokater med kunnskap om NAV i Moss og omegn. På formiddagen dagen etter hadde jeg ringt til tre advokater, og den siste av disse jeg ringte til inviterte meg til et møte bare to (2) timer senere. Og dermed satt jeg sammen med Roger ovenfor en tilsynelatende meget oppegående og interessert advokat og fortalte historien min. Han så meg rett inn i øynene, ristet på hodet og sa:
“Du har fortalt meg en ganske utrolig historie! Vet du hva, – jeg skal, i alle fall i første runde, ta denne saken for deg uten betaling. Men jeg trenger følgende opplysninger fra deg i tillegg til det vi har her.”
Roger og jeg takket han med stor takknemlighet og jeg lovte å komme tilbake med den ekstra dokumentasjonen han hadde bedr om i løpet av en times tid. Hvilket jeg gjorde og dermed var hele saken i hans hender. Og så begynte vi på høsten 2019, uke etter uke, måned etter måned å vente på resultatet av advokatens innsats for meg. Må innrømme at utover høsten ble det vanskeligere og vanskeligere for meg å sove på sofaen hjemme hos Roger. Jeg følte sterkere og sterkere at jeg nærmet meg et punkt der alt ville bryte sammen for meg. En slags eksplosjon var i ferd med å bygge seg opp dypt inne i meg.
Og “eksplosjonen” kom! Det var den siste lørdagen i November måned 2019. Jeg satt på Storebaug Gjestegård ved E-6 sør for «Mosseporten» utenfor Moss ved 4-tiden denne ettermiddagen, et sted jeg ofte brukte å sitte med min laptop computer. Roger var alltid så snill at han kjørte meg dit og hentet meg når det ble nødvendig. Så kom jeg til å tenke på NAV-saken min igjen og lurte på om det kanskje var kommet et svar nu?
Dermed logget jeg meg inn i min NAV konto med bank-ID brikken min. Og der var det et svar!! Hjertet mitt banket sterkere i brystet mitt idet jeg klikket for å åpne det brevet som ventet på meg der. Sekunder senere begynte jeg å lese. Men fra tidligere erfaring visste jeg at SVARET kom i det aller siste avsnittet på side 2. Raskt gikk jeg derfor til bunnen av side 2 og der stod det:
“Basert på det overstående er din advokats krav om å omgjøre tidligere avgjørelse ikke tatt til følge. Din søknad om “tilleggs-pensjon” er derfor avslått!”
Det tok kun to sekunder. Den “eksplosjonen” jeg hadde følt på de siste 3 månedene begynte virkelig å røre på seg både i magen min og i brystkassen. Det føltes som en jernklo rev forsøkte å knuse brystkassen min. Samtidig med en raskt voksende og sterk kvalme som omgående fikk meg til å reise meg for å løpe til nærmeste toalett som bare var ca. 15 meter fra der jeg satt. Jeg rev opp døren, låste den bak meg formelig kastet meg selv over toalettskålen. Sekunder senere besvimte jeg og det siste jeg husker var at hele kroppen ristet i smerter og resten kan du bare tenke deg. Dette var en virkelig EKSPLOSJON!
Hvor mange minutter jeg lå på gulvet totalt utslått der jeg nesten omfavnet toalettskålen, det kan jeg ikke si. Jeg besvimte og kanskje det var 10 minutter, kanskje det var kun 2 minutter eller 5 minutter? Jeg aner ikke. Det eneste jeg vet er at jeg begynte å komme til meg selv da noen banket ganske hardt på døren. Dermed kom jeg meg meget “omtumlet” opp på bena, fikk vasket og rengjort meg selv foran speilet og låste opp døren og gikk ut i restaurant-lokalet og bort til bordet mitt.
Heldigvis, både lap-top maskinen og mobiltelefonen lå fremdeles på bordet da jeg kom tilbake. Jeg satte meg ned, la hodet i hendene og forsøkte å få hodet klarte til å tenke igjen. Men det var nå bare EN TANKE som stod foran alle andre: Dette går ikke lengre! Jeg kan IKKE fortsette å bo hjemme hos Roger, og jeg heller IKKE fortsette å bo i Norge. Jo da, jeg fikk kort tid etter dette beskjed fra NAV Rygge at jeg kunne komme dit en gang i måneden å søke om noe jeg tror de kalte for “nød-støtte”. Men dette var en situasjon og en “løsning” som det var TOTALT UMULIG for meg å akseptere.
Så ringte jeg til Roger og ba han om å komme å hente meg fortest mulig. Jeg fortalte at jeg var meget dårlig og at jeg bare måtte få legge meg ned på sofaen hans. Og Roger kom, og 20 minutter senere lå jeg på sofaen hans med sterke smerter i brystet. Disse smertene hadde ikke gitt seg da kvelden kom og til slutt kjørte Roger meg til Moss Sykehus der jeg omgående ble innlagt. Min FEMTE innleggelse på sykehus i Norge siden jeg ble påført lidelsen C-PTSD høsten 2012.
Jeg levde nå, etter en over 29 år lang kamp med og mot norske myndigheter i en livssituasjon der jeg så til de grader følte at Norge alltid gjorde sitt beste for å KNUSE meg, at det virkelig igjen hadde blitt UMULIG for meg å ha noe som helst med Norge og norske myndigheter å gjøre. Derfor, etter flere samtaler med Roger og en annen venn som heter Ole Johnny som også bodde i Moss, fikk jeg litt ekstra økonomisk støtte fra dem og i midten av Desember måned 2019 lykkes jeg igjen med å flykte fra Norge. Målet var byen Mykolaiv i den syd-østlige delen av Ukraine der jeg hadde vært mange ganger tidligere og har flere gode venner. Men det viktigste var, i denne byen ble det mulig for meg å overleve på kun halvparten av en normal norsk minste-pensjon.
Da flyet lettet fra Gardermoen følte jeg en stor lettelse, som om jeg endelig klarte å frigjøre meg fra de forferdelig smertefulle og ødeleggende klørne fra alt som hadde med myndigheter å gjøre i Norge. Beklager å måtte si det, men min livshistorie med Norge og norske myndigheter, og til slutt med norske kristne venner og forretningspartnere, har vært så til de grader smertefull og skuffende at jeg nå ikke klarte å føle noe annet enn forakt og hat for det meste som har med Norge å gjøre.
Jeg hadde overhodet ikke noe valg: Jeg måtte rett og slett rømme fra mitt eget fedreland!
PS: Hvis du ikke har fått med og lest DEL 1 av denne utrolige og forferdelige historien, les her nå:
HVORFOR jeg ble TVUNGET til å forlate Norge TO ganger i løpet av 12 år – Del 1