C-PTSD
Det største problemet alle vi som sliter med denne lidelsen har er dette: Omgivelsene forstår overhodet ikke det i aller værste fall DØDELIGE ALVORET denne forferdelige lidelsen innebærer for offeret. Og de av oss som DAGLIG kjemper med de mange meget alvorlige konsekvensene fra denne sykdommen blir tvunget til å kjempe alene!
Ok, når sannheten skal sies, bildet over lyver. Sannheten er at de virkelige konsekvensene av det overgrepet jeg ble utsatt for fra tidligere kristne venner og forretningspartnere i September måned 2012 er betydelig mer alvorlig enn dette bildet viser. Men det er konsekvenser som ingen kan se i ansiktet mitt.
Først, jeg vil i denne bloggposten skrive om og offentliggjøre et åpent brev jeg skrev til Magnar Kongestøl og Jan Ernst Gabrielsen for 4 – 5 uker siden. Bildet over her er linket til dette brevet og annen omtale med link finner du også lengre ned i denne artikkelen.
Og så en annen ting: Noen undrer seg kanskje over at jeg går ut og legger meg så “naken” for alle å se? Noen vil sikkert heller ikke sette pris på alt jeg skriver, som f.eks. når det gjelder historien om det som skjedde på et hotell langt oppe i den norske fjellheimen i Mars/April 2024. Med vilje nevner jeg verken navn på personer, sted eller hotell, men HISTORIEN måtte jeg ut med! Jeg klarer ikke, jeg KAN IKKE lengre leve 100% ALENE med alt dette! Og endel handler nok også om et desperat behov for å bli forstått. Jeg skriver nok også alt dette som et forsøk på å kanskje finne noen som virkelig forstår og som kan hjelpe meg!?
Så til bildet over som ble brukt i det nevnte brevet: Faktum er ellers at mer enn en gang har jeg både sagt og skrevet at mange ganger føler jeg det som følger: Det hadde vært mye, MYE bedre om overgrepet var et voldsomt fysisk angrep på min kropp med virkelige blodige skader mange steder. Da hadde vel ingen kunnet unngå å forstå. Da hadde nok også de skyldige fått sin straff.
Etter det som ble et alt for langt opphold/besøk i Norge sist, har jeg nå bodd i utlandet igjen i 3 måneder. Denne gangen i Nord Makedonia. Først noen få uker i landets hovedstad Skopje. Deretter reiste jeg opp i fjellene og bodde i ca. 6 uker i de to små feriebyene Ohrid og Struga ved innsjøen Lake Ohrid. Og når dette skrives er jeg igjen tilbake i Skopje der jeg nå har vært i ca. 1 måneds tid. Og her blir jeg til en ukes tid ut i September.
Hvis du nå spør og lurer på hvorfor jeg “igjen” forlot Norge så er svaret som følger. Alle kilder og årsaker til min sykdom C-PTSD (Complex Post Traumatisk Stress Dysfunksjon) ligger i Norge. Det vil si at nesten alt som kan fungere som “triggers” befinner seg i Norge, inkludert personene som er de skyldige og som du kan lese mer om her. Jeg har ellers bodd i utlandet det aller meste av de siste 15 årene. Og hver gang jeg besøker Norge og oppholder meg der over en måneds tid blir min C-PTSD lidelse betydelig mer vanskelig og smertefull å leve med. Jeg har f.eks. ved fem (5) forskjellige besøk i Norge gjennom disse 12 årene blitt innlagt på sykehus som et direkte resultat av voldsomme C-PTSD angrep. Og da var det alltid absolutt ubeskrivelige, forferdelige SMERTER i kroppen som var hovedårsaken. Her er historien om et av de aller værste tilfellene med slike ubeskrivelige smerter som jeg opplevde under et besøk i Norge i Mai – Juni 2022: (KLIKK på bildet under for å lese!)
Disse samme smertene var nesten igjen på samme nivå under et opphold i Norge i perioden Februar – Juni 2024. Smerter som jeg praktisk talt aldri opplevde maken til der jeg bodde i utlandet, men som nesten alltid kom med full styrke hvis jeg oppholdt meg i Norge for lenge. Årsaken er at jeg ganske enkelt ikke tåler å oppholde meg for lenge så nært opp til kildene til min C-PTSD som først og fremst er mine overgripere med Magnar Kongestøl i spissen, men også norsk politi, norske skatte-myndigheter og til slutt ble også alt som har med NAV å gjøre en sterk “trigger”.
Skyldige er dermed siden 1984/85 også norsk politi, det norske skattevesen, et større antall norske aviser og også NAV. Alt dette og mye mer kan du lese om andre steder på denne bloggen og også på websiden nettopp linket til her.
Et forsøk på å beskrive mine opplevelser med C-PTSD denne gangen. Og vi begynner mens jeg fremdeles var i Norge.
Egentlig begynte det allerede i Mars måned like før påske 2024. Jeg bodde på et hotel oppe i den norske fjellheimen som det jeg trodde var en venn hadde kjøpt, men som for det meste fremdeles var en byggeplass p.g.a. mange forandringer som skulle gjøres. Problemet var imidlertid at det var minst en halv times kjøretur til nærmeste butikk, kafe e.l. Og siden jeg ikke hadde tilgang til en bil ble dette et stadig større problem for meg, ikke minst i forhold til min C-PTSD lidelse. Et av mange problemer eller symptomer på denne sykdommen er at du har blitt super-sensitiv (eller super overfølsom) i forhold til mye som skjer rundt deg.
Det er viktig i denne forbindelsen å forstå at C-PTSD er en skade på hjernen, og noen ganger en meget alvorlig slik skade. Og til slutt ble problemet med det å føle at jeg var totalt “innestengt” på dette hotellet et gigantisk følelsesmessig problem for meg. Så voldsomt at jeg fikk flere panikk-anfall, og hadde mareritt og fantasier om at noen forsøkte å “stenge meg inne med vilje”. Panikk-anfallene førte til fortvilte rop og voldsom gråt, og noen ganger gikk jeg bokstavelig talt fysisk “på veggen” i det rommet jeg hadde fått tildelt. Med andre ord: Jeg mistet TOTAL all kontroll over meg selv.
I over en uke gikk jeg overhodet ikke ut av rommet mitt i det hele tatt. Jeg fikk f.eks. en melding fra en av de andre som bodde der, og som antagelig hadde hørt min gråt og mine fortvilte rop, der jeg kunne lese: “Nå må du ta deg sammen Helge! Du er da en voksen mann!” Alle der kjente godt til min C-PTSD lidelse, men var nok ikke engang i nærheten av å forstå! Dette fører så til at du begynner å føle en voldsom skam, så sterkt at du tør ikke møte andre i det hele tatt. Og dermed ble det kun noen turer på kjøkkenet midt på natten for å finne og få i meg litt mat. Tenk deg det: Du er en 77 år gammel mann og redusert til absolutt intet! Jeg lå til og med på gulvet og gråt, – og ropte til Gud om hjelp! Alt dette og mye mer som et direkte resultat av min C-PTSD lidelse påført meg av det som er dine “kristne brødre!”? Det vil si, hvis du som leser dette er en ekte kristen som har tatt imot Jesus som din frelser.
Men så, jeg fikk en hyggelig melding fra han som eide hotellet om at jeg kunne få låne og bruke hans bil i noen dager. Et tilbud jeg selvfølgelig satte utrolig stor pris på! Tror jeg hadde den i fire – fem dager og i løpet av denne tiden fikk jeg utrettet flere viktige ting for meg selv. Den siste dagen måtte jeg selvfølgelig fylle på tanken og tenkte at 500 kroner burde være nok. Men etter at jeg hadde betalt så jeg at jeg nok burde ha fylt på for ytterlige 200 kroner og tenkte at jeg fikk gi han et par hundre kroner i hånden når jeg leverte tilbake nøklene. Jeg var imidlertid så utrolig takknemlig for lånet av bilen i disse dagene at jeg i tillegg gjorde noe jeg aldri før har gjort til noen mann: Jeg gikk inn i en blomsterbutikk og kjøpte en vakker bukett påske-blomster for 250 kroner som jeg i tillegg ville gi han for virkelig å understreke hvor takknemlig jeg var. Både blomstene og de 200 kronene ble gitt han da jeg kom tilbake til hotellet den kvelden. Lite og intet kunne jeg ane at denne lille historien senere skulle bli en voldsom trigger av en del av et for meg utrolig smertefullt og skadelig C-PTSD angrep som varte i rekordlange nesten 6 uker! Så følg med.
Reisen ut av Norge via England og ned til SKOPJE i Nord Makedonia ble overhodet ikke som jeg hadde drømt om.
Rett etter påske fikk jeg en invitasjon til å komme å bo hos et venne-ektepar i Bergen som forstod hvor fryktelig vanskelig det var for meg å bo på hotellet oppe i fjellene. Og det endte med at jeg fikk bo hos dem en måneds tid før jeg reiste til Kongsberg der jeg hadde en annen venn jeg kunne bo hos en stund. Og så, i månedsskiftet Mai/Juni ble det endelig mulig for meg å reise ut av Norge igjen.
I et forsøk på å følge opp et par business-relaterte prosjekter i England, et i byen Manchester og et annet i byen Lincoln. Etter et 3 timer langt møte på en restaurant i sentrum av Lincoln gikk jeg inn med min koffert og alt jeg hadde med meg på en Starbucks Kafe for å planlegge min reise ut av England og ned til Skopje i Nord Makedonia. Jeg så spesielt mye frem til litt senere å også kunne reise fra Skopje og 7 – 800 meter opp i fjellene til de to forholdsvis ukjente ferie-paradis byene OHRID og STRUGA. Lite forstod jeg da mens jeg satt der med en kopp Starbucks kaffe at min reise til de to ferie “paradis byene” skulle bli en reise som dessverre kan sammenlignes med en reise rett inn i nok et C-PTSD “helvete“.
Jeg kjøpte meg en kopp kaffe og satte meg ned ved et bord innerst i lokalet. Det var blitt ganske sent på ettermiddagen, jeg var meget sliten og bestemte meg for å finne et billig rom å overnatte i til neste dag. Som vanlig brukte jeg Booking.com og fant et rom i et billig pensjonat ikke så langt fra der jeg satt som jeg så booket. Deretter gikk jeg til min Facebook side og til en chat gruppe jeg hadde der for en spesiell forretnings-mulighet, et selskap som jeg dagen før hadde besøkt og hatt samtaler med i Manchester. Jeg tenke å skrive en kort rapport fra disse samtalene og det jeg hadde opplevd hos dette selskapet. Men idet jeg kom inn i chat-gruppen fikk jeg et voldsomt SJOKK! Min C-PTSD lidelse reagerte på “alle sylindere” på en måte jeg aldri hadde opplevd tidigere med mine 12 år med denne sykdommen. Den ellers så alltid hyggelige og meget hjelpsomme eieren av hotellet oppe i fjellene i Norge hadde skrevet et lengre innlegg til gruppens 15 – 20 medlemmer.
Der skrev han som sagt et lengre innlegg som meget kort kan oppsummeres omtrent som følger:
“Med min faglige bakgrunn gjennom mange år mener jeg å se alt for mange røde flagg med dette forretnings-konseptet og jeg vil derfor be alle om å utvise stor skepsis og forsiktighet før de investere noe som helst i denne muligheten!”
Min reaksjon ble sjokkerende stor. Først ble jeg både svett og kvalm. Så begynte armene mine å skjelve, deretter begynte hele kroppen å skjelve voldsomt. Jeg klarte knapt å løfte koppen med kaffen for å ta en slurk og forstod raskt at dette var meget alvorlig. Jeg måtte se å komme meg til sengs i det billige pensjonat-rommet jeg hadde booket. Etter å ha fått pakken lap-top computeren min ned i vesken igjen forsøkte jeg å reise meg med en plan om å gå ut for å finne meg en taxi. Men det gikk veldig galt og det endte med at jeg sank sammen mellom stolen og bordet. Fremdeles skjelvende som et aspeløv.
Flere andre gjester i denne Starbucks kafeen denne ettermiddagen så selvfølgelig hva som skjedde og et par av dem kom over til meg. De så og forstod at noe var veldig galt med meg Jeg hadde jo en slik skjelving at de måtte se det og jeg fikk fortalt dem at jeg hadde bestilt et rom på et pensjonat i nærheten og spurte om de bare kunne hjelpe meg med en taxi til inngangsdøren og hjelp meg og baggasjen min å komme meg inn i den når bilen kom.
Tid for en “reklame-pause”. Blir du med på dette hjelper du meg også. På forhånd takk:
Og etter dette ble jeg liggende “fast” på et lite pensjonat i flere døgn før jeg følte meg bra nok til å bestille og betale for en billett med EasyJet fra Manchester i England til Skopje i Nord Makedonia via Nederland. Og først sent på kvelden den 10. Juni kom jeg endelig til Skopje der jeg sjekket inn på et annet meget rimelig pensjonat rom bare 5 minutter fra Macedonia Square. Da jeg våknet i Skopje neste morgen følte jeg meg faktisk mye bedre igjen og så lyst på og gledet meg faktisk til fortsettelsen. Og de neste 12 – 14 dagene hadde jeg det riktig bra her i Skopje og forberedte meg på å reise opp i fjellene for å kunne bo og oppleve de de to ferieparadis-byene OHRID og STRUGA som ligger kun ca. 15 kilometer fra hverandre. Begge byer ligger med vakker strandlinje rett mot en fantastisk innsjø som heter Lake Ohrid. En innsjø som faktisk er beskyttet av UNESCO World Heritage og som er kjent for å være det som antagelig er verdens eldste innsjø. Den er i alle fall Europas dypeste innsjø med sine nesten 300 meters dybde med over 200 forskjellige dyre og fiskearter som lever i dette dypet.
Jeg tror det var kvelden før jeg skulle reise opp i fjellene med buss at en ny forferdelig “trigger” nådde meg fra Norge. Den samme eieren av det samme tidligere hotellet sendte meg en lang melding. Jeg hadde kanskje før eller senere håpet på en unnskyldning fra ham, men i stedet utgjorde denne siste meldingen fra han nok et totalt uforståelig ANGREP PÅ MEG!? (Han var muligens sint fordi jeg jeg ovenfor de 15 – 20 personene som var potensielle kunder hadde forsøkt å forsvare det prosjektet han hadde advart alle mot med påstand om mange røde flagg osv?)
Uansett, i dette angrepet skriver han om hvor mye han har hjulpet meg med gratis opphold på hans hotell osv. og sjokkerer meg med en påstand om at jeg f.eks. også hadde fått lånt bilen hans i flere dager uten at jeg hadde betalt en krone for å dekke forbruk av bensin! DETTE VAR JO REN LØGN og jeg ble så sjokkert at et nytt C-PTSD angrep begynte å velte opp i meg! Han skrev også at han ville fortelle dette “til alle han traff på sin vei“! SJOKKET ble totalt. Og denne gangen ble det et C-PTSD angrep som med forskjellige forferdelig konsekvenser varte i ca. 6 uker! Og som fremdeles når dette skrives enda ikke har sluppet taket. Meget kort fortalt ble for meg konsekvensen at jeg ble TOTALT SATT UT AV SPILL gjennom det aller meste av denne tidsperioden.
- Nesten daglige problemer med tildels STOR svimmelhet. Så stor jeg enkelte ganger ikke kunne gå normalt. Tidligere har jeg rett og slett falt og tildels slått meg ganske kraftig p.g.a. denne svimmelheten. En gang på gaten i Riga, en annen gang på soverommet mitt da jeg bodde i Spania. Og etter fallet i soverommet mitt som førte til at jeg styret inn i murveggen med ansiktet mitt først så jeg ut nøyaktig som det blodete bildet du ser øverst i denne artikkelen. Jeg våknet liggende i stor blodpøl på gulvet mange minutter senere.
- Hjernen min sluttet å fungere normalt i perioder. Jeg fant meg selv i en situasjon der jeg ikke var i stand til å huske noe som helst, eller der det var umulig for meg å sette sammen setninger f.eks.
- Jeg opplevde lange perioder med VOLDSOM depresjon, en depresjon som kom og gikk hele tiden men som i beste fall alltid var der i bakgrunnen.
- Mareritt om natten ødela nattesøvnen og jeg sov for det meste om dagen. Et gjentagende mareritt var at eieren av bilen og hotellet kom etter meg med en STOR KNIV! Dette stygge bildet fulgte meg mange ganger i våken tilstand også. Som i går kveld f.eks. Jeg hadde nettopp spist middag i en ute-restaurant i en park ikke langt fra der jeg bor. Satt å så opp gjennom den mørke stien jeg måtte gå for å komme meg tilbake til det lille hotellet mitt og la merke til at det manglet belysning. Og så plutselig, der stod han mellom trærne med den stygge kniven sin igjen! Dette må sikkert sees i sammenheng med det bildet jeg har levd med i 12 år da Magnar Kongestøl & co stakk kniven i ryggen så brutalt og ødeleggende bare noen få uker etter at de hadde stått i ring og bedt til Gud for meg og selskapet mitt og selskapets fremtid.
- Generelt er den beste beskrivelsen jeg kan gi på hele perioden at “strømmen var tatt og alt ble konstant helt mørkt og svart!” Uten “strøm” fantes det heller ingen energi inne i meg, og noen ganger var jeg så til de grader sliten at det var nesten UMULIG å forlate sengen! Denne utgaven av det å være “sliten” befinner seg på et helt annet nivå enn det å være sliten for et friskt menneske. Problemet er i PTSD sammenheng omtalt “ekstremt sterkt og ubeskrivelig “sliten”.
- Og “katten som klorer opp leggene mine” med blod i sengeklærne når jeg våkner neste dag har igjen vært på besøk. Og en gang for 10 – 12 dager siden med det resultat at føttene mine ble vonde og samtidig uten følelser når jeg rørte ved dem. Veldig vonde når jeg gikk på dem, spesielt i trapper, men totalt uten følelser når jeg tok i dem. “Katten som besøkte meg om natten” og klorte opp leggene mine til blods er imidlertid et problem jeg har hatt gjennom de fleste av de 12 årene jeg har slitt med min C-PTSD sykdom. Smertene med å gå i trapper osv. er noe nytt.
Det har heller ikke gjort det bedre at en annen person som er tilknyttet det samme hotellet, etter at jeg for siste gang på en måte klarte å rømme bort fra stedet, (en egen historie) begynte med voldsomme verbale angrep på meg på Facebook. Han hadde også kalt seg en “kristen” men det jeg opplevde med denne personen var fra SATAN SELV! Se noen eksempler av svært mange over her.
De aller fleste blir nok sjokkert over at en person kan finne på å skrive, sende slike meldinger til en annen person på Facebook. Kanskje du nå spor hvorfor han skrev dette til meg? Vel, jeg vet ikke og jeg forstår det ikke. Det jeg vet er at far til den omtalte hotel eieren, som er en god venn av meg, fikk denne personen til å bli med på et krypto-valuta relatert prosjekt med utsikt til interessant profit i fremtiden. Jeg vet også at jeg med min kunnskap på dette området ble invitert med i samtalene som kanskje bidro til at vedkommende investerte endel penger i det prosjektet. Jeg har også grunn til å tro at vedkommende av en eller annen grunn angret på sin investering. Men å angripe meg så til de grader voldsomt for dette er jo hinsides all normal fornuft.
Problemet er imidlertid at få eller ingen vet eller forstår hvordan en person alvorlig syk med C-PTSD reagerer (i forhold til et friskt menneske OVER reagerer på mange ting) som f.eks. som å få slike meldinger i en slik setting. Min reaksjon ble også i forhold til dette VOLDSOM og plager meg med smerte og fortvilt gråt den dag i dag.
Bare det at jeg har klart å presse meg til (over flere dager) å skrive denne for meg meget viktige blogg artikkelen har ført til et sterkt økt stress nivå som igjen i det dette skrives har ført til sterke smerter rundt hjertet. Så sterke smerter at i Norge har jeg blitt kjørt på sykehus og innlagt der i flere dager for dette. Hvilket under mine besøk i Norge de siste 10 – 11 årene har skjedd hele 5 ganger!
Har jeg kanskje funnet en løsning som kan helbrede meg for min forferdelige C-PTSD sykdom? Er det mulig at en sjelden og spesiell FROSK som kun finnes et par steder i verden kan hjelpe meg med dette?
Du fikk kanskje med deg “reklame-pausen” jeg la inn i teksten over for et prosjekt med navnet CANDAO? Hvis ikke, du kan lese mer om det et annet sted på bloggen min her. Uansett, en av de 4 – 5 lederne i dette prosjektet som jeg har hatt litt med å gjøre og som heter Ryan fikk i en samtale med meg vite om min lidelse. Og han reagerte med en gang med å si omtrent dette:
“Ohhh..Helge, dette vet jeg alt om! Har selv i mange, mange år slitt med PTSD og mentale lidelser. Men for ikke så lenge siden kom jeg over noe som ble en nesten guddommelig løsning for meg! En løsning som i beste fall kanskje kan kurere deg i løpet av 24 til 48 timer!”
Det første jeg gjorde etter at jeg fikk vite om dette var selvfølgelig å “google” emnet. Og jeg fant mye interessant informasjon. Men jeg fortsetter med mine undersøkelser bl.a. for å finne ut av hvor og hvordan jeg kan få god og sikker behandling med hjelp av det stoffet som denne spesielle frosken har å by på. Et stoff som går under betegnelsen 5 MEO DMT. Også mye omtalt som “The God Molecule“. Nå tror jeg at jeg har funnet ut at det er gjort ulovlig i USA men at de fleste med PTSD og C-PTSD ikke bryr seg mye om det så lenge de kan finne noen som kan hjelpe dem. Mens jeg jobbet med å skrive denne blogg artikkelen “googlet” jeg litt mer og kom over en meget interessant TV reportasje fra den kjente amerikanske TV kanalen CBS. De ble med et par personer med samme lidelse som den jeg har og reiste til Mexico for behandling. Anbefaler deg å bruke noen minutter på å se denne reportasjen her: (Klikk på bildet for å se den 9 minutter lange videoen)
For å være ærlig, jeg begynte å gråte midt i denne reportasjen. Kan det virkelig være mulig at jeg har funnet en løsning som vil kunne fungere for meg? Som du vil høre og se i denne reportasjen er det soldater i det amerikanske militæret som først og fremst nå reiser til Mexico i store antall for å få hjelp med sine PTSD plager. Du vil også høre om hvor katastrofalt mange av dem som tar sine liv før de kommer så langt at de finner sin løsning. (En tanke jeg ikke er redd for å innrømme jeg har levd med i minst 50% av alle dager de siste 12 årene. Men siden jeg vet at Gud ikke ville like et selvmord spesielt godt så er ikke det et alternativ for meg. (En annen og mye mer gjennomtenkt mulighet er imidlertid en godt planlagt SULTESTREIK i full offentlighet i Norge.)
Igjen må vi tilbake til at de aller aller fleste ikke forstår. De leser om selvmord, mange føler forakt for de som tar livet sitt. Hvis dette er deg, – hvordan våger du å føle forakt for noe du overhodet ikke forstår? Du må ha levd dag og natt i noen år med denne djevelske sykdommen for å kunne forstå. Kan du i det minste forstå det?
Som en person som selv tror på Jesus som min frelser, er min absolutt STØRSTE SKUFFELSE hvordan de aller fleste andre kristne såkalte “brødre og søstre” oppfører seg og reagerer (eller totalt IKKE reagerer) på denne forferdelige historien.
Ja, jeg er vel egentlig ikke bare veldig, veldig skuffet men også SJOKKERT! Og jeg har faktisk i mer generell sammenheng og i absolutt private samtaler, fått litt støtte for dette hos noen få kristne som har fortalt meg sine egne stygge historier, kanskje fra livet i sine menigheter i Norge. Et ektepar sitter f.eks. i sofakroken sin der vi har sittet og kost oss med kaffe og kaker og lyttet til deler av min historie. Så ser de på hverandre, nikker litt på hodet og ser på meg igjen før de sier:
“Ja, – vi må innrømme det, vi kjenner også til enkelte stygge historier om hvordan kristne oppfører seg i forretningslivet!”
En annen gang snakket jeg ganske lenge med en kristen mann fra en mindre by i Norge. Dette var mens jeg bodde i byen Mykolaiv i Ukraina i 2020. Han fortale meg en sjokkerende historie fra det som hadde vært hans egen menighet. En historie om en ung kvinne som var blitt voldtatt av et ledende medlem av menigheten. Men det såkalte “eldsterådet” i menigheten hadde overtalt kvinnen om at voldtekten ikke måtte anmeldes til politiet!
Nei, det skulle selvfølgelig kostes under teppet. En slik skandale ville menighetenes ledelse overhodet ikke skulle bli mer kjent. Feige, tafatte syndere som de var!
Hvilket passer perfekt inn i min egen situasjon. Gjennom de 12 forferdelige årene jeg har levd og kjempet for å overleve med min alvorlig C-PTSD lidelse, direkte påført meg av tidligere kristne venner og forretningspartnere, så opplever jeg at praktisk talt alle kristne blir helt stille når de blir kjent med historien og min forferdelige plager med C-PTSD. De har nesten ingenting å si og mange vender meg bare ryggen. I den senere tid med et par – tre mulige unntak. Men det tok meg veldig lang tid å finne dem!
La meg avslutte med å beskrive følgende som et eksempel eller to på hva jeg har opplevd i mine fortvilte forsøk på finne hjelp og noen å snakke med:
Et stort problem av svært mange som et C-PTSD offer plages med er voldsomme mareritt om natten. Mens jeg bodde i Ukraine i 2020 var jeg av en eller annen grunn spesielt mye plaget med dette. Og da våknet jeg gjerne ved 4 – 5 tiden om natten, svetten rant av meg, jeg gråt som et fortvilt lite barn, helt alene uten noen å snakke med. Forsøk om du kan å forstå det: En eldre mann langt opp i 70-årene som ble så godt som TVUNGET til å rømme fra sitt egent land.
Totalt ødelagt og knust både helsemessig og økonomisk takket være kriminelle vonde handlinger utført av tidligere kristne venner og forretnings-forbindelser. Smertene og alle plagene med den FORFERDELIGE sykdommen C-PTSD gjorde livet til et evig mareritt og jeg forsøkte desperat å finne hjelp og forståelse.
Skrev til flere menigheter og pastorer, uten å få et eneste svar til å begynne med. Skrev til enda flere. Kun med det resultat at en pastor kaldt og og helt uten å vise et snev av verken empati eller følelser skrev tilbake:
“Hvor har du fått min e-post adresse fra? Jeg kjenner deg jo overhodet ikke. Fjern meg fra din kontaktliste og la meg slippe å høre noe mer fra deg!”
En annen pastor fikk jeg snakket med. Satt og pratet og forsøkte å forklare min situasjon i bortimot en time mens jeg opplevde at hans tålmodighet med meg nok ble satt litt på prøve. Da jeg senere også hadde en voldsom krise og forsøkte å oppnå kontakt tok han ikke telefonen. Jeg forsøkte en gang til, men nei, han tok ikke telefonen. Forsøkte å sende melding på Messenger, samme resultat, han svarte meg ikke.
Alt dette, og mye mye mer som jeg ikke vil nevne her og nå. Og dette utstøtte ødelagte mennesket fra både menigheter og land, knust og ødelagt av noen av medlemmene i et par – tre slike menigheter, som p.g.a. situasjonen til og med er ranet for muligheten til å få profesjonell medisinsk hjelp, SKAL IKKE EN GANG FÅ LOV TIL Å BLI RASENDE SINT?
JEG BURDE VEL HELLER IKKE FÅ LOV TIL Å VÆRE BUNNLØST FORTVILT?
Jeg har nå skrevet endel om hvor til de grader ekstra vanskelig det er og har vært å leve med denne forferdelige lidelsen, påført meg av DINE KRISTNE BRØDRE, (hvis du er en kristen). INGEN har tidligere i de 12 årene som har gått vært villig til å gi meg noen form for støtte i form av å stå opp og si fra og stå sammen med meg i mine fortvilte smerter og lidelse. Dette til tross for at jeg har gjort mitt ytterste for å gjøre historien kjent ovenfor svært mange kristne etter hvert. Men, jeg har blitt møtt med TOTAL STILLHET! Dette til tross for at BIBELEN flere steder har en krystallklar melding til oss om nettopp dette:
“Hvis vi er stille når vi burde snakke og si fra, da er vi medskyldige i å gi støtte til urett og gale handlinger.” Og i Bibelen i Jakob 4:17 kan vi lese:
“Så, hvemsomhelst som vet hva som er galt og hva han burde gjøre, og ikke gjør det, for han blir det en synd!”
Er dette noe rart at jeg skriver på en bok med tittelen “Fienden På Innsiden“? En bok som bl.a. har et stort bilde av et menighetshus på forsiden. Fy te rakkeren, jeg er så til de grader skuffet over menigheter og de aller fleste kristne som er med i disse menighetene!
Tror du det noen gang kommer en UNNSKYLDNING fra “den kristne menigheten” i Norge?
Tror du at jeg har noe håp om å få oppleve noen form for offentlig støtte (snakker IKKE om penger!) fra andre personer i den kampen for mitt liv som jeg så til de grader har kjempet 100% ALENE og kun i oppoverbakke i 12 forferdelige år nå? Alt jeg kan si til den “kristne menigheten” er at jeg er FRYKTELIG SKUFFET over ‘kristendommen” deres! Ekstremt skuffet!
Uansett, mange takk til deg som i alle fall tok deg tid til å lese denne artikkelen helt hit.
Tillat meg å minne om CANDAO igjen: